Vårt oppdrag – gjøre disipler!
I Matt 28,18-20 leser vi: ”Da trådte Jesus fram og talte til dem: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."
 
Frelst – en kristen – disippel.
Jeg møter noen ganger en oppfatning i kristne kretser om at vi først blir frelst, blir en kristen og på vei til himmelen, og deretter bør vi ”disippel-gjøres” – eller bli disipler.

Bibelen forteller oss helt klart at det begynner med at vi tar imot Jesus som Mester og Herre – dvs. at vi blir hans disipler. Det var disiplene som første gang ble kalt for kristne i Antiotika som vi leser om i Ap. 11,26.
 
Jesus var ikke opptatt av massene, men av å vinne disipler og trene opp disse. En gang talte han til en stor mengde disipler, og de opplevde det som ”hard tale” og alle forlot ham foruten de 12 apostlene. Poenget var at de skulle følge ham, og han sier i Luk 6,40: ”En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.”
 
Jesus gjorde det ikke enkelt.
Jesus lokket ikke folk til å bli hans disipler ved å gjøre det enkelt eller store fordeler. Han satte store krav slik vi ser i Luk 14,26-27: ”Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.” og vers 33: ”Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.”

I Luk. 9,57 leser vi om en som kommer til Jesus og vil følge ham hvor som helst han går. Han får til svar at revene har huler og himmelens fugler reder, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på. To andre kommer også og vil følge ham, men Jesus er ganske ”kravstor” i forhold til dem. Jesus ville ha alt eller ingenting. Han lokket ikke med at det ville bli ”et herlig liv å følge ham”!

Den rike unge mannen kom i Mark. 10,17 løpende til Jesus og kastet seg ned for ham med ordene: Gode Mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige livet. Jesus henviser til budene som denne unge mannen sier han har fulgt fra sin ungdom, og i Mark 10,21 står det videre: ”Jesus så på ham og fikk ham kjær, og sa: "Én ting mangler deg: Gå bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!"
 
Apostelgjerningene handler om disipler.
De første som kom til tro ble kalt disipler, og de vant nye disipler. Vi leser i Apg 6,1: ”På denne tid, da tallet på disipler stadig økte . . .” og i Apg 6,7: ”Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en mengde prester ble lydige mot troen.” Vi leser om disiplene i Damaskus som tok seg av Paulus og om disipler alle steder evangeliet fikk inngang.

Frelst av tro – uten gjerninger.
Vi kjenner Ef 2,8-9: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.” Som vi har sett allerede er det å bli frelst det samme som å bli en disippel – slik Peter sier på Pinsedagen i Apg 2,38 Peter svarte dem: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.”

Når vi ser at det å bli en disippel er det samme som å bli frelst, ta imot Jesus, får rett til himmelen og alt det andre herlige, så betyr det at vi må leve ut disippellivet.  Frelsen innebærer å bli født på ny, få en ny Ånd i seg, og en ny guddommelig natur. Da blir også det mest naturlige for oss å følge Jesus som hans disipler, leve som han og gjøre hans gjerninger. Det er dette som nåden forårsaker i våre liv slik Paulus sier i Tit 2,11-14: ”For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker. Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er, mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten. For Kristus gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all urettferdighet og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.”
 
Nytt disippel-liv – Jesus levende i oss!
Paulus erklærer i Gal 2,19-20: ”Jeg er korsfestet med Kristus;  jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Det er Bibelen sammen med den Hellige Ånd som virker dette i oss slik det står i 2 Kor 3,18: ”Alle vi ser med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd.” Vi vet at speilet er Ordet, Jesus, Bibelen, som vi leser, mediterer på og som Den Hellige Ånd åpenbarer for oss. Når vi gjør dette så forårsaker Den Hellige Ånd at vi blir likedannet til det bildet vi ser av Jesus i Skriften.

Ånden gir Ordet gjennomføringskraft i oss, men Ånden virker ikke uavhengig av Ordet. Derfor ser vi at Paulus bruker mye plass i sine brev til å ramse opp alle synder som de må holde seg borte fra, og viser dem detaljert hvordan de skal leve.

Vi kan undre oss over hvorfor dette var nødvendig? De var jo under den Nye Pakt og hadde Den Hellige Ånd i sitt liv. Men Ånden er avhengig av Ordet som er Jesus og derfor virker Han sammen med formaningene og  advarslene som Paulus kom med.

Når Paulus møtte lederne for menigheten i Efesus for siste gang sier han bl.a. slik i Apg 20,31-32: ”Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan oppbygge dere og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget.”
 
Gjør disipler – lær dem å holde alt . . .
Det var nettopp en av de tre sakene Jesus befalte oss å gjøre i sin misjonsbefaling: 1) Gjør disipler, 2) Døp dem, 3) Lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.
​
Vi skal ikke bare få folk til å be synderens bønn, bli frelst og så er alt OK! Det er ikke alle som ber synderens bønn som blir frelst. Det vil effekten det har på livet deres vise. Når det nye livet vises er allikevel ikke arbeidet over! De må døpes, og lære å holde alt som Jesus hadde befalt. Dette er oppdraget han gav oss og det er dette oppdraget som Paulus tok alvorlig.
 
I brevet til Galaterne skriver han klart om at den gamle pakt under loven ikke kunne frelse noen og han forteller at det var ved tro de fikk den Hellige Ånd. Likevel er han svært klar over at denne Ånd måtte få leve igjennom de troende, ellers ville de ikke være frelst eller arve Guds rike. La oss sitere fra Gal 5,13: ”Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet.”v.16: ”Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i vår syndige natur.” v18-25: ”Blir dere drevet av Ånden, da er dere ikke under loven. Det er klart hva det er som kommer fra vår onde natur: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse og trolldom, fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter, partier og misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Som jeg har sagt før: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven. De som hører Kristus til, har korsfestet sin onde natur med dens lidenskaper og lyster. Har vi fått livet ved Ånden, så la oss også leve ved Ånden.”
 
Livet avgjør – ikke troen på Jesus.
Apostelen Johannes følger opp den samme klare fremstillingen i sitt brev. Det å kjenne Jesus er å leve etter hans befalinger – som han sa i misjonsbefalingen: ”lære dem å holde alt det jeg har befalt dere!” Dette er det som avgjør om du og jeg er en disippel, og det er kun disipler som kan kalle seg kristne eller frelst å regner med å komme til himmelen. Dette er alvorlig og vi må ta Johannes ord på alvor når han skriver slik i 1 Joh 2,1-6: ”Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens. Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne, er om vi holder hans bud. Den som sier at han kjenner ham, men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder hans ord, i ham er kjærligheten til Gud fullendt. Av dette vet vi at vi er i ham. Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde.”
 
Ordets dom må føre til omvendelse.
Mange vil si at vi dømmer når vi skriver slike ting, men vi er kalt til å forkynne alt Guds ord, og en Guds ords oppgaver er å dømme oss. Jeg vil avslutte med Hebr 4,12-13: ”For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for ham som vi skal stå til regnskap for.” Når vi hører Guds Ord og vi kjenner at det dømmer oss slik det står, da må vi omvende oss og bli rede til å møte Jesus! Det gjorde de i Korint da Paulus hadde skrevet alvorlig til dem, og da blir det slik det står i 2 Kor 7,10: ”Når sorgen er slik Gud vil, fører den til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men verdens sorg fører til død.”

Jeg ser at det har vært en del diskusjon på min hjemmeside om det jeg la ut i forbindelse med linken til talen min. Jeg vet ikke hvor mange som virkelig har hørt på talen, men det virker som at diskusjonen er om andre ting enn det jeg snakker om. 
Hvordan få virkelig indre glede og jubel?
Den beretningen fra bibelen som jeg taler om handler om at Jesus er på besøk hos en fariseer, og der kommer også Maria Magdalena, den tidligere prostituerte som hadde opplevd et forvandlet liv ved troen på Jesus. Hun gråt ved Jesu føtter, og tørket tårene med hennes hår, Salvet Jesus med verdifull salve og formidlet en stor og ekte begeistring over den frelsen hun hadde opplevd. 

Fariseeren levde et godt og rett liv, og var nok søkende etter som han hadde invitert Jesus på besøk. Det er allikevel ikke noen begeistring etter hva Jesus sier, og han sier: ”Den som er mye tilgitt, elsker mye!” 

Maria hadde levd et utsvevende liv, men hadde innsett sin synd, vendt om og fått et nytt liv. Hun gråt ikke over andres synder, men over hennes egne. Hun hadde opplevd ”syndenød”, fortvilelse, anger og bot, og det gjorde at hun fikk en ekstra begeistring over å ha fått tilgivelse, forvandling og et evig liv! 

Det vi ser i vårt land i dag er at det er ingen ”gråt” over egen synd. Synd er lovbrudd, og vi har alle forbrutt oss mot Guds hellige lov. Hans glødende rettferdige dom kommer til alle mennesker, og bibelen er klar på at vi alle må møte dommeren enten vi liker det eller ikke. De som har brutt budene og blir funnet skyldige får sin rettferdige dom i et evig helvete, men de som blir frifunnet får oppleve en himmelsk herlighet med Jesus. Bibelen sier at den som har brutt ett av budene er skyldig i alle, og derfor står det at ”ikke en er rettferdig, ikke en eneste”, og vi har kun en eneste måte å unnfly vår rettferdige dom til helvete, og det er å rope om nåde med anger, bot og omvendelse, og akseptere Jesus som vår Herre og Mester. Da sier Bibelen at du blir ”født på ny”, blir en disippel av Jesus, og har fått en ny Ånd i ditt indre som elsker hans bud og følger ham. 

Mange sier at de tror på Jesus, men om ikke din tro på Jesus har gitt deg et nytt liv, da har den ingen verdi og er ingen ekte tro. Bibelen taler ikke om en ”forstandstro”, men om en overgivelse til Jesus som Herre. Mange sier at de er har troen og er glad i Jesus, men Jesus sier rett ut: Den som elsker meg holder mine bud! Det klarer ingen på egen hånd, men kun om de har blitt født på ny, fått en ny Ånd, og lar Åndens frukter vokse i sitt liv. Bibelen sier: Så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn! 

Jesus sa til den religiøse rådsherren Nikodemus som kom til ham om natten: ”Du må bli født på ny!” Det samme sier han til alle i dag også. Kristendommens religion hjelper ingen ting, kun om du har fått en ny fødsel. De første ”kristne” ble kalt disipler, og det var først da evangeliet kom til Antiotika at ”disiplene ble kalt kristne”. Jesus gjorde det veldig klart at ”ingen kan bli min disippel uten å oppgi alt det han eier.” Noe sier at det er enkelt å bli ”frelst”, det er kun å sitere en synderens bønn, men Jesus sier rett ut i Matt 7,14: ”Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.” I Luk 18,24 sier Jesus: "Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!” og i Matt 19,23 sa Jesus "Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en rik å komme inn i himmelriket.” 

Maria Magdalena hadde gitt alt og fått alt. Derfor elsket hun mye, gav mye og opplevde begeistringen. Fariseeren hadde ikke fått tak i det, og derfor fikk Jesus en ”lunken” mottakelse. Jeg er skremt over å se den ”lunkne” mottakelse Jesus får mange steder i dag. Er mange menigheter i vårt land i samme tilstand som menigheten i Laodikea som Jesus taler til i Åpenb. 3,14-22. Her sier han ”fordi du er lunken vil jeg spy deg ut av min munn.” 

Det er på tide at vi som kaller oss kristne i Norge roper til Gud om nåde i anger, bot og omvendelse, og får oppleve den herlige, indre forløsningen som kommer når Den Hellige Ånd flytter inn med det nye livet. Da er det ikke vanskelig å være glad, du blir jublende glad, men ikke fordi du får det som du vil i livet, penger, helse og rikdom! Nei, det kan bli et Paulus-liv i forfølgelse, fengsel og vanskeligheter, men gleden flyter naturlig gjennom deg slik den gjorde gjennom Paulus og Silas da de satt i det innerste fangehull i Filippi, fastspent i stokken, og de sang lovsanger!!! Du vet at dette er kortvarig, og at det livet du har fått er evig – en evig herlighet. Derfor kunne Paulus også si: ”For meg er livet Kristus og døden en vinning!”

La meg først av alt sitere hva Paulus skriver i 1. Tim 4,8: ”For kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.”  Gudsfrykt er et av de mest gjentatte ordene i bibelen, både i Nye Testamente og i Gamle Testamentet, men er noe som blir lite forkynt om i Norge i dag. Jeg hører forkynnere som nesten unnskylder seg når de leser noe om å frykte Gud, og forklarer at det ikke mener at vi skal være redd for Gud, men at vi skal ha ærefrykt for ham. Noen bibeloversettere har også forsøkt å unngå ordet og bruker ordet age i stedet – et ord som jeg knapt forstår. Jeg tror Gudsfrykt er selve grunnlaget for det meste av Bibelundervisning og forståelse.
 
Vårt Gudsbilde påvirker oss på mange måter.
Vi hører masse om Guds kjærlighet, godhet og nåde, men de andre karakteregenskaper som beskriver Gud i Bibelen blir mindre fokusert. Bibelen beskriver Gud mest som hellig, trofast og rettferdig, men han er også vredens Gud, hevnen- og gjengjeldelsens Gud, straffens Gud og blir beskrevet som skremmende og at det er ”forferdelig å falle i den levende Guds hender.” (Hebr. 10,31)  I forkynnelse i dag hører vi heller om at det er ”deilig” å falle i Guds hender. Jeg er klar over at for oss som er blitt født på ny og har fått bli hans barn, så har vi fått ”barnekårets ånd som roper Abba, Far” (Rom 8,15) og vi opplever dette nærfellesskapet med Gud, men ofte opplever jeg at det snakkes om som om det gjaldt alle. Selv om vi har dette gode fellesskapet med Gud, er det allikevel ”skremmende” å møte Gud, og jeg regner med at Johannes hadde et godt forhold til Gud, og han skriver i Åp 1,17: ”Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans.”
 
Et Åndsfylt liv er et liv i Gudsfrykt!
Vi leser om Jesus og Den Hellige Ånd i Jes 11,1-3: ”En kvist skal skyte fra Isais stubb, et skudd renne opp fra hans røtter. Herrens Ånd skal hvile over ham, Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han dømmer ikke bare etter det han ser, og skifter ikke rett etter det han hører.” Den Hellige Ånd er ”Ånden som gir frykt for Herren”, og denne Ånd var Jesus fylt av. Han vokste opp som en vanlig jødisk gutt i Nasaret etter å ha blitt født i fattige omgivelser i Betlehem. Bibelen sier at han ble fristet i alt som oss, men uten å synde. Det som preget ham var lydighet og ydmykhet, og han hadde blitt opplært i Gudsfrykt som andre jødiske barn. Paulus sier i Filip 2,5-8: ”Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død.” Det sto om ham i sitatet over at han hadde ”sin glede i frykten for Herren!” Det står i Sal 19,10: ”Frykten for Herren er ren” og det er ikke noe som er så rensende for våre liv som Gudsfrykt.
 
Gudsfrykten holder oss fri fra negativ frykt.
Det er mange typer frykt som kan plage oss mennesker. Gud har gitt oss naturlig frykt som gjør at vi blir skremt når vi kommer på store stup eller i farlige situasjoner. Det ville være ille om vi ikke hadde denne frykten, men det er også demonisk, djevelsk frykt som kan komme over oss. Paulus sier i 2 Tim 1,7: ”Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.” Denne frykten og motløsheten vil Gud fri oss fra og Bibelen sier i 1 Joh 4,18: ”Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.” Vi blir også lett drevet av menneskefrykt, som egentlig er det motsatte av Gudsfrykt. Ordsp 29,25 forteller oss: ”Den som frykter mennesker, setter feller for seg selv, men den som stoler på Herren, er trygg.” Jesus sa selv i Matt 10,28: ”Frykt ikke for dem som slår legemet ihjel, men ikke kan slå sjelen ihjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!” Gud viste sin herlighet for Moses og for Israels folk og det står i Hebr 12,21: ”Så gruvekkende var synet at Moses sa: "Jeg skjelver av skrekk." Bibelen forteller oss at om det var skremmende under den gamle pakt, så er det enda mer skremmende nå, slik det står i vers 25: ”Se til at dere ikke avviser ham som taler! De som avviste ham som talte sitt ord her på jorden, slapp ikke unna. Enda mindre skal vi gjøre det dersom vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen.” og han fortsetter i vers 28: ”Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud. For vår Gud er en fortærende ild.”
 
Gudsfrykt er kanskje vårt største behov i dag.
I Gamle Testamente talte Den Hellige Ånd til mennesker utenfra og de adlød ham, men i Nye Testamente har vi muligheten til å ha Den Hellige Ånd inne i oss og bli fylt av ham. Vi kan se på Peter, Jesu disippel, hvordan han sier at han gjerne ville tjene Jesus og til og med dø med ham, og jeg tror han mente det. Likevel går han hen og banner på at han ikke kjenner Jesus. Peter var vokst opp med gudsfrykt i jødedommen, likevel hadde den sine begrensninger, men det som forvandler ham er når Den Hellige Ånd flytter inn i Peter. Dette gjorde det mulig for Peter å følge den gudsfrykt han hadde og det gav ham en riktig forståelse av Guds nåde. I dag er at mange er vokst opp uten gudsfrykt og når de da tar imot nåde har de problemer med å virkelig forstå den, og det blir ”billig nåde” og det er enkelt å ”synde på nåden”.
 
Gudsfrykt kan bevare mennesker rene – endog uten den iboende Guds Ånd.
Når vi leser om Guds menn i Gamle Testamente, ser vi hvordan de også levde i gudsfrykt og seiret i fristelser. Det er imponerende å se hvordan Josef taklet den fristelsen han stod i da han tjente som slave i Potifars hus i Egypt. Han ble av sine brødre solgt som slave til Egypt da han var omtrentlig 17 år gammel, og var kanskje omkring 20 år da han står overfor en alvorlig fristelse. Den mektige Potifars kone hadde lagt sin elsk på Josef og da ingen andre var tilstede ville hun ligge med Josef. Josef var en ung mann som sikkert kunne ha sett på dette som en spennende mulighet, men han ville ikke og det han sier i 1 Mos 39,9 er flott:  ”Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?" Han kunne ha tenkt på hvordan han kunne unngå å bli oppdaget eller tatt for det, men hans gudsfrykt bevarte han ren.
 
Vi skal følge Jesu eksempel.
Jesus hadde ”sin glede i frykten for Herren” leste vi i Jesaja 11, og han hadde ”Ånden som gir frykt for Herren”.  Å frykte Gud er å hate synd, og gudsfrykt er selve grunnlaget for kunnskap, slik det står i Ordsp 1,7: ”Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap, de dumme forakter formaning og visdom.” og i Sal 111,10: ”Å frykte Herren er opphav til visdom”. Det er vanskelig for mennesket å forstå nåden uten at gudsfrykt har kommet først. Det er den som er dømt for et eller annet som trenger nåde, og derfor blir det for mange misforstått og det blir misbruk av nåden. Jeg hørte nettopp en fortelle om en samtale han hadde hatt med en ufrelst gutt som hadde vært ute og festet. Han fortalte at han likte best å ”date” med de unge jentene i en pinse-/karismatisk menighet, for de var villige til hva som helst. De kunne bare gå tilbake å få tilgivelse og fortsette på samme måte. Vranglæren om ”engang frelst – alltid frelst” har ført masser av mennesker til helvete, og det er en fryktelig forførelse. Det finnes ingen tilgivelse uten omvendelse. Gudsfrykt er begynnelsen til både visdom og kunnskap, og når ikke den ligger i bunn, blir nåden åpen for misbruk.
 
Gud ser deg alltid, uansett hvor du er og hva du gjør.
Da vi var barn lærte vi sanger som skulle minne oss om dette, og de bygde opp noe svært positivt i våre liv. Gudsfrykt er begynnelsen – også for barn! Vi sang: :/: Vær forsiktig lille øye hva du ser :/: For vår far i himlen ser alt som her på jorden skjer, osv. Versene handlet om å vokte både øye, munn og hånd. NRK Sørlandet hadde et interessant oppslag i 2013 om hvordan kristne barnesanger har endret seg de siste årene. Du kan lese mer om det her: http://tinyurl.com/zgp5yqq om du ønsker.
Jeg er blitt sjokkert over å høre kristne forkynnere snakke negativt om slike sanger, og de forteller at det kan skape dårlige holdninger å tenke på at Gud alltid holder øye med en og beskriver det som at han går etter oss med løftet pekefinger. Realiteten er at det er en Bibelsk sannhet at Guds øye følger oss, både onde og gode. Det er det masse skriftsteder som forteller, og jeg er utrolig takknemlig til mine foreldre som både lærte oss slike sanger og oppdro oss til å forstå at Herrens øye følger oss. Dette skapte en sunn gudsfrykt som var til stor hjelp både i ungdommen og videre, og gjorde at jeg var oppriktig redd for å synde, redd for å gjøre Gud imot. Det er det ikke noe usunt i, men det viser Guds kjærlighet til oss. Jesus gjorde mye for å forklare dette, og han sier i Matt 10,29-31: ”Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver.” David sier det å denne måten i Sal 34,12: ”Kom hit, barn, hør på meg! Jeg vil lære dere frykt for Herren. Vers 16-17: ”Herrens øyne følger de rettferdige, hans øre lytter til deres rop. Herrens ansikt er vendt mot dem som gjør det onde, han skal utrydde minnet om dem fra jorden.”
 
Våre liv må være preget av gudsfrykt!
Vi har lært at Jesus hadde ”sin glede i frykten for Herren” og han var fylt av ”Ånden som gir frykt for Herren.” Det er han som er vårt eksempel, vår Mester, vår Konge og vår Frelser. Det blir undervist i dag om tro og seier over synd, hvordan vi skal kjempe mot djevelen og stå ham imot, og det er vel og bra, men skal vi lykkes må det ligge gudsfrykt i bunn. Gudsfrykt er et personlig valg som hver enkelt av oss må ta. Du velger selv om du vil la gudsfrykt lede deg trykt framover, fylt av den Ånd som gir frykt for Herren. Ta det valget nå, og la Guds Ord styre alle dine valg da Ordet er Herren og Herren er Ordet. Frykt for Herren er frykt for Ordet, og en ydmyk villighet etter å la livet bli helt og totalt innrettet etter det Ordet som han har gitt oss! Det er her Hans kjærlighet er uttrykt, og vårt gjensvar på denne er å følge alle hans bud slik Jesus sa det i Joh 14,15: ”Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.”

De 10 bud slik Bibelen gjengir dem i 5. Mosebok 5, 7 flg.:
 
1)Du skal ikke ha andre guder enn meg.
2)Du skal ikke lage deg gudebilder av noen skikkelse oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg forlede til å dyrke dem.
3)Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn; for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.
4)Du skal gi akt på sabbatsdagen og holde den hellig, slik Herren din Gud har befalt deg! 5)Du skal hedre din far og din mor, slik Herren din Gud har befalt deg, så du kan leve lenge og det kan gå deg vel i det landet Herren din Gud gir deg.
6)Du skal ikke slå i hjel.
7)Du skal ikke bryte ekteskapet.
8)Du skal ikke stjele.
9)Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
10)Du skal ikke begjære din nestes kone. Du skal ikke ha lyst på din nestes hus eller jord eller noe annet som hører din neste til.
 
De 10 bud er Guds uforanderlige lov som alle skal dømmes etter. Under den Gamle Pakt så gjaldt befalingen: ”Gjør det så skal du leve!” Problemet var at det fulgte ikke med noen kraft til å leve opp til dette fullt ut, på grunn av vår syndige natur. I den Nye Pakt gjelder Åndens lov slik det forklares i Rom 8,2-4 og 8-9: ”Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov. Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i vår natur. Slik skulle lovens krav bli oppfylt i oss som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden. . . . Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje. Men dere er ikke i den syndige natur; dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ham ikke til.”
 
Guds lov er den samme, bare at det Nye Testamente gjør den enda strengere. Jesus sidestiller hat med drap (Matt. 5,22) og han sidestiller også det å begjære en kvinne i sitt hjerte med å drive hor. Paulus sidestiller grådighet eller pengejag med avgudsdyrkelse (Kol. 3,5) og han har lange lister som detaljerer de ti bud, og han sier klart: ”De som driver med slikt skal ikke arve Guds rike!” (Gal. 5,21 og 1 Kor 6,9). I den Gamle Pakt gjaldt loven som vei til Gud, men i den Nye Pakt er det Livet som gjelder. Vi blir ikke frelst ved å følge lovens bokstav, men ved å være født på ny ved Den Hellige Ånd. Da blir det slik Esekiel profeterer i Esek 36,27: ”Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.”

Jeg la ut en litt provoserende sak på min Facebook-side i dag om å skremme folk til himmelen. Det som gjør at vi kan reagere veldig forskjellig på en slik uttalelse, er at vi tenker ofte at å skremme noen er å si noe farlig som egentlig ikke er sant. Når vi sier noe som er sant for å få folk til å reagere, kaller vi det heller for å advare, og det høres jo finere ut.
 
Brann i 1. etg. i et hus.
Jeg nevnte at det ville være uansvarlig av meg å ikke advare mennesker som jeg så sitte i 2. etg. i et hus når jeg stod utenfor og oppdaget at det var brann i 1. etg. Om jeg så at de som var oppe spilte høy musikk, sang og danset, og hadde det virkelig festlig, så ville jeg allikevel gjøre alt som stod i min makt for å advare dem og fortelle dem at de måtte komme seg ut snarest mulig. Jeg ville kanskje sette opp en stige, kaste stein mot vinduene, rope av full hals – ja, gjøre hva som helst for at de skulle se virkeligheten slik den var.
 
Skremme eller advare.
Vi ville kanskje ikke kalle dette for å skremme, men heller advare. Det ville jo i en slik situasjon vært kunstig om jeg klatret opp stigen, kom inn til dem og fortalte på en vennlig og god måte at det ville være best for dem å komme seg ut. Da ville de få det bedre og ha et godt liv, og ikke minst få fred inne i seg, slik vi ofte presenterer evangeliet. Imens så sprer flammene seg enda mer i 1. etg. Det ville vært helt uansvarlig for meg – det riktige ville være å gjøre alt jeg kunne for å forklare at de definitivt kommer til å brenne opp om de ikke kommer seg ut raskest mulig. Om de ikke ville komme ut, ville jeg kanskje forsøke å tvinge dem ut, da jeg visste at det stod om livet. Vi ville allikevel ikke kalt dette for å skremme, men det ville ha vært en fornuftig advarsel for å redde deres liv.
 
Om det derimot ikke var brann i 1. etg., men at det bare var oppspinn at det brant der, og jeg allikevel knuste vinduer, satte opp stige og ville ha dem ut, og ropte at det brant i 1. etg. for å få dem ut. Da ville vi med rette kalle det å skremme.
 
Vi tror Bibelen snakker sant!
Når vi snakker om himmel eller helvete, er dette noe vi alle kommer til å møte realiteten av en dag, enten vi liker det eller ikke. Bibelen har bevist sin sannhet på så mange måter – ikke minst gjennom hundrevis av profetiske forutsigelser skrevet over tusen år før det skjedde, og alle detaljer er gått i oppfyllelse. Vi ser bokstavelig mye av det som skjer i dag direkte forutsagt for to – tre tusen år siden. Bibelens historie blir også stadig bedre bekreftet av utgravinger som gjøres, og selv om ateister, humanister og motstandere har forsøkt å rive Bibelen i fillebiter, så står den stadig fastere i dag enn noen gang tidligere over hele verden.
 
Vi har lest bakerst i boka.
Bibelen forteller at vi alle skal møte Gud og vi kan lese om det i Åpenb. 20,12-15: ”Jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen — og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.” Gud er en rettferdig Gud, og hver eneste en av oss vil få en rettferdig dom. Når vi leser dette forstår vi at den eneste veien til redning er å ha vårt navn skrevet i livets bok. Da må det jo være interessant å finne ut hvordan vi får vårt navn innskrevet der!!
 
Er ditt og mitt navn skrevet i Livets Bok?
Det er det bare Bibelen selv som kan klargjøre for oss, og det handler om å bli født på ny gjennom å invitere Jesus inn som Herre og Mester i livet. Det har med å vende om fra et liv i synd og ulydighet mot Gud, til et liv hvor Guds Ånd driver deg. Rom 8,14-16 forteller oss: ”Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: "Abba, Far!" Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn.”
 
Dette er den herlige indre trygghet vi får når vi slipper Jesus til med sin kjærlighet i våre liv. Når vi har fått våre navn skrevet i Livets bok, handler det om å ha blitt borgere av et nytt land. Det blir naturlig for oss å følge det nye landets lover som er Bibelens ord. Det er Jesu kjærlighetsbrev til oss, og i vår forelskelse til ham, så er det vår største glede å følge alt det han ønsker vi skal gjøre. Jesus sa det selv til sine disipler siste kvelden han var sammen med dem i Joh. 14,15 og 21: ”Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham."
 
Det er ikke skremsel – det er alvorlig advarsel.
For oss å være med å fortelle mennesker at det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly har ikke noe med å skremme i den betydning av at vi truer med noe som ikke er sant – nei, det har med å advare om at det brenner i dødsriket i dag, og at det er mange som allerede har havnet der. I Luk 16,19 flg. forteller Jesus en beretning om en rik og en fattig mann. Bibelen sier ikke noe om at det var en lignelse, nei han sier ”det var en rik mann”. De døde begge og den fattige ble båret til paradis, mens den rike havnet i dødsriket der han var i stor smerte. I vers 27 står det: ”Da sa den rike: "Så ber jeg deg, far Abraham, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinens sted."
 
Mens den rike var der i fryktelige smerter hadde han fremdeles sin hukommelse, og da fikk han nød for sine brødre som ennå levde. Han ville ha Abraham til å sende den fattige, Lasarus, opp fra de døde for å advare dem, men ble fortalt at det lot seg ikke gjøre.
 
Dette er evangeliet – de gode nyhetene!
Joh. 3,16 handler nettopp om dette: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Evangeliet har med å redde mennesker fra den grusomme framtid i dødsriket og ildsjøen, og bringe dem inn til fred med Gud i en god samvittighet. Det er det herlige og trygge livet som Jesus har gjort tilgjengelig for oss. Vi trenger alle å komme til ham i daglig overgivelse til hans vilje og la Hans Ånd få lede og styrke oss. Da har vi en herlig framtid og en evig trygghet hos Bibelens Gud.

​Hvor skal vi tilbringe evigheten?
Jesu egne ord og hele Bibelen er klar på at det er to utganger på dette livet, innenfor eller utenfor – himmel eller helvete. Jesus snakket mer om helvete enn han snakket om himmelen. La meg med det samme si at for meg spiller det ingen rolle hvilket navn som oversettere har brukt på dette stedet eller stedene. Helvete, Gehenna, Hinnoms dal, dødsriket, ildsjøen - i forskjellige oversettelser har de brukt forskjellige navn. Det er også slik at det ene grusomme stedet kommer etter det annet, slik det står at dødsriket skal kastes i ildsjøen i den annen død. (Åp. 20,14) For meg er det snakk om den grufulle framtid som jeg ikke unner noe menneske.
 
Noen finner det vanskelig å snakke om helvete, men uansett er enhver kristen forpliktet på Bibelens ord, og kan ikke velge og vrake hva en liker eller ikke, hva som er lett å snakke om eller ikke. Nettopp helvetes grusomhet gjør jo Golgata desto herligere. Alt Jesu blod som fløt der var blodet fra ”Guds lam” som bar alle menneskers synd og sykdom på sin egen kropp slik som Jesaja profeterte mange hundre år før det skjedde: Jes 53,5-6: ”Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.  Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.” Nettopp fordi helvete er så grusomt måtte Jesus smake den fryktelige smerten han gikk igjennom.
 
Hvorfor var det nødvendig at Jesus å døde for oss?
Fordi Bibelen forteller at vi ”alle har syndet og mangler nåde hos Gud” (Rom. 3,23) og fortsetter i Rom 3,10-12: ”Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som er forstandig, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet, det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste.” Paulus sier: ”Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede.” (Ef. 2,3) og i Rom 5,10: ”vi var Guds fiender”. Gud hadde skapt mennesket, men på grunn av Adam og Evas fall har alle mennesker av naturen blitt Guds fiender og kommet under forbannelsen. Den eneste måten Gud kunne redde mennesker fra den straff de alle fortjente var gjennom å ofre ”den andre Adam” som var ren og hellige, uten synd, som et sonoffer for hele menneskehetens synd. Ettersom Gud er rettferdig kunne han ikke se gjennom fingrene med synden, men den måtte straffes. Derfor måtte Gud ofre sin sønn, Jesus, som et sonoffer, et rettferdig oppgjør for alle våres synder. Bibelen sier i Åp 20,13-15: ”Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger.  Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen — og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.”
 
Helvete var bestemt for djevelen.
Jesus er av Gud utsett til dommer over levende og døde, og han sier i Matt. 25,41: ”Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler.” Den grusomme framtid og virkelighet som Jesus beskriver var ikke et sted hvor Gud ønsket at mennesker skulle havne, og derfor kom Jesus, Guds egen Sønn, og åpnet muligheten for alle til å bli forsonet med Gud, få sine synder tilgitt og bli ”født på ny til et levende håp”.
 
Jesus er den eneste redning for å unnfly helvete.
Jesus gjorde det tindrende klart for de han vandret sammen med at det bare var gjennom Ham at mennesker kunne finne fram til Gud som far. "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.” (Joh 14,6) På korset døde ikke bare Jesus for å betale prisen for våre synder, men gjennom sin død gjorde han det mulig for oss å bli født på ny til et nytt og annerledes liv. Paulus sier det slik i Gal. 2, 20: ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.” og i 2. Kor 5,17: ”Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!” La meg også legge til Bibelens ord i Hebr 2,3: ”Hvordan skal da vi slippe unna dersom vi ikke bryr oss om den frelse som er så mye større?”
 
Hvem er Guds barn?
Bibelen er klar i sin tale om dette. Mennesket ble skapt i Guds bilde i Edens hage, men på grunn av synd er mennesket blitt Guds fiende. Dette gjør at vi alle må forsones med ham igjen for å bli hans barn. Her sier Bibelen i 2 Kor 5,20: ”Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!” Jesus Kristus er mellommannen som forsonte oss med Gud, og Bibelen sier også i Joh 1,12: ”Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” Det er også mange andre vers i bibelen som forteller hvem som er Guds barn. La meg bare nevne noen:
 
Rom 8,14-16: ”Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: "Abba, Far!"  Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.” Gal 3,26: ”Dere er Guds barn ved troen, i Kristus Jesus.” Fil.  2,15 sier: ”dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen.” Kjærlighetens apostel, Johannes sier i 1 Joh 3,10: ”Slik viser det seg hvem som er Guds barn, og hvem som er djevelens barn: Den som ikke gjør det som er rett, og som ikke elsker sin bror, er ikke av Gud.” 1 Joh 5,2: ”Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn, er at vi elsker Gud og holder hans bud.”
 
Det er kun en levende tro på Jesus som gir oss det nye livet i oss. Gud spør oss ikke etter vår bekjennelse, men om Jesus viser seg i livet vårt. Bibelen sier at troen uten gjerninger er død, og i Jak 2,26: ”Som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger.” Jesus sa også at vi skulle kjenne menneskene på deres frukter, og i Matt 7,21: ”Ikke enhver som sier til meg: `Herre, Herre!` skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.” Dette kan ikke vi mennesker klare på egen hånd. Vi må bli født på ny og få Guds Ånd i vårt indre. Dette forteller Paulus om i Rom 8,2-4: ”Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov. Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i vår natur. Slik skulle lovens krav bli oppfylt i oss som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden.” Det bygger ikke på selvstrev og å ta seg sammen, men å slippe den nye Ånden til som bor i vårt indre, Livets Ånd, som Bibelen kaller den. Da blir det naturlig for oss å elske Jesus, følge ham og gjøre hans vilje.
 
Gud vil at alle mennesker skal bli frelst fra helvete.
Gud vil ikke at noen skal dø i sine synder, og derfor ga han Jesus som redning for alle! Ingen blir tvunget til å gå til helvete, for Sal 50,1 sier: ”Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.” og han kaller på deg nå i dag, om du ikke har Jesus levende i deg. Du kan forlate det livet du har og få nytt liv født inn i deg ved Guds Ånd. Om et menneske er en stor synder som Adolf Hitler eller et godt menneske som Moder Teresa, står himmeldøren åpen for alle som vil vende om. De kan få høre Jesu ord som i Joh. 8,32: ”Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer!” Det du ikke kan klare i deg selv, det blir mulig når du inviterer ham inn i ditt hjerte, slik Esekiel profeterte i Esek 36,26: ”Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere, og gjør det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover, så dere lever etter dem.” Gud strekker sin kjærlighet ut til alle og det står slik om han i 1 Tim 2,4: ”han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.”
 
Vi står alle uten unnskyldning om vi skulle havne i helvete en gang. Døren er fremdeles åpen og veien til Guds kjærlige hjerte er klar! Valget er ditt og mitt. Vi kan ikke skylde på Gud om vi havner i helvete – det er vårt eget valg! Velg da Jesus som er livet og du skal leve for evig sammen med ham!

I forbindelse med at jeg la ut en presentasjon av hvordan Islam er i ferd med å ta over store deler av Europa, fikk jeg en tilbakemelding fra en av mine gode venner om at ”vi må slutte å klage og begynne å evangelisere.” Det er selvfølgelig sant at vi trenger å satse sterkt på evangelisering, men det kan bli en ensidighet som er født ut av Konfucius slagord: ”Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.” Dette høres riktig og besnærende ut, og jeg har selv sagt det mange ganger uten å tenke virkelig over om det var bibelsk.
 
En skremmende forførelse.
Mens jeg ba og søkte Herren over dette ble det veldig klart at dette rett og slett er en åndelig forførelse. Det er kanskje dramatisk sagt, men ikke desto mindre er det noe av det som har fjernet vekkelse og omvendelse i menigheter og kristen virksomhet. Det er kommet en forkynnelse og forståelse om at vi kun skal presentere Jesus og hans frelse, uten å konfrontere synden, vi skal tale om Guds kjærlighet uten å snakke om straff og dom, vi skal fortelle om Guds godhet, men unnlater å tale om Guds strenghet, vi presenterer himmelens herlighet, men unnlater å tale om helvetes grusomhet.
 
Hva gjorde Jesus?
Fortalte Jesus bare om Guds godhet og kjærlighet? Nei, definitivt ikke. Han konfronterte synd og hykleri. Fortalte han bare om himmelens herlighet? Nei, ingen har talt mer om helvetes grusomheter enn han, og han sier: ”Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.” (Matt. 10, 28) Jesus var sterk i sin konfrontasjon av hykleri og sier til de skriftlærde i Joh. 8,44: ”Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker.” og i Matt. 23, 27: ”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet.” Han brukte stadig tid på advare disiplene mot vranglære og sier i Matt. 16, 11: ”Ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig – deres lære!”
 
Jesus var ikke redd for å konfrontere det som var feil, og gikk også hardt til verks slik det står i Joh. 2, 15: ”Da laget han seg en svepe av tau og drev dem alle ut av helligdommen, og sauene og oksene deres med dem. Han strødde pengevekslernes mynter utover og veltet bordene deres.” Da Jesus møter kvinnen ved Sykars brønn stikker han fingeren rett inn i hennes synde-sår og sier: «Gå og hent mannen din og kom så hit. » «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.” Derfra kunne han hjelpe kvinnen til et nytt liv.
 
Hva gjorde apostlene?
I alle taler og presentasjoner vi finner av evangeliet i Apostlenes gjerninger, så presenteres dommen og deretter Jesus som løsningen. Ingen steder kommer evangeliet uten som motstykke til det de må vende seg fra. Folk i Jerusalem ble livredde når Peter forkynte på pinsedag at denne Jesus som de hadde ropt: ”Korsfest, korsfest” til, nå hadde satt seg ved Guds høyre hånd som Guds Messias, og fulle av frykt sier de til Peter: ”Hva skal vi gjøre?” Peter er klar med det samme budskapet som går igjen og igjen: ”Omvend dere og la dere døpe!” Stefanus forkynner og de blir så rasende at  de skar tenner mot ham, og deretter steiner de han og han blir den første martyr. Utover i Apostlenes gjerninger går det samme igjen, og da Paulus kommer til Athen går han rett på sak i sin første tale, og sier i Apost. 17, 30-31: ”nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.” Noen tok imot og ville høre mer, men de fleste gikk bort.
 
Jeg har selv måttet omvende meg de senere år.
Som forstander i 26 år og misjonær og evangelist siden jeg var en ungdom, så har jeg selv vært smittet av en måte å tenke på som jeg nå ser er en forførelse. Jeg har mange ganger sitert fra talerstolen ”Gud elsker synderen, men han hater synden.” Jeg visste at det ikke stod i bibelen, men det hørtes så riktig og fint ut. Alle sa det og jeg hadde aldri tatt tid til å resonere over det, helt til vår sønn Ronald konfronterer meg med at det er et uttrykk som sannsynligvis kommer fra Mahatma Gandhi, og er helt i opposisjon til bibelen. Gud skiller ikke mellom synden og synderen – den som gjør synd er en synder og som en synder er han helt klart ”under Guds vrede”, og ikke elsket av Gud. Men Gud har åpnet sin favn til frelse fra fortapelse også for ham gjennom å la Jesus dø for alle, men hver enkelt må omvende seg og gå inn gjennom døren som er Jesus. I Luk. 15 forteller Jesus om den ”fortapte sønn” og det var først når han bestemte seg for å gå hjem til sin far at fikk sin gjenopprettelse.
 
Vi har snakket om nåde, men nåde har jo ingen mening om vi ikke først har vært en tur i rettsalen og har blitt funnet skyldig og dømt! Når helvete brenner under føttene, da trenger en nåde fra Gud, og da setter vi pris på nåden i Jesus Kristus. ”Der synden er stor blir nåden enda større,” sa Jesus. Jeg har i løpet av de siste årene funnet ut at det er loven som trengs for å føre mennesker til Kristus, og når ikke loven lenger forkynnes, så ser folk heller ikke velsignelsen av den grusomme korsdøden som Jesus måtte gå igjennom for å åpne veien til frelse for alle mennesker. Da kommer Guds smil og Guds lys over mennesker som var under Guds vrede, slik vi alle var før vi fikk møte Jesus og lot Han bli Herre.
 
Hva gjorde kjente vekkelsesvitner tidligere?
Hvorfor hadde Hans Nielsen Hauge, Fredrik Franson og andre så sterk motstand?
Jo, av samme årsak som Jesus fikk motstand og de første kristne fikk motstand – de forkynte imot synd, lunkenhet, prestenes forførelse og vranglære. Hvorfor ble de store lutherske lekpredikanter som fylte opp bedehusene og brakte forvandling til bygder og byer i Norge så forhatt? De ble kalt mørkemenn og svovelpredikanter, men folk ble løst fra synder og laster og løftet lokalsamfunn ut av fattigdommen.
 
I dag ønsker vi vekkelse, men vi vil ikke ha vekkelsesforkynnelse. Mange i pinse-karismatiske forsamlinger har tenkt at vekkelsen kommer gjennom helbredelse og mirakler, men den uteblir. Jeg leste nettopp Aril Edvardsens bok fra tidlig på 70-tallet, ”Over skinner stjernene”, som er en samling av hans vekkelsestaler i den tiden han virkelig rystet sørvest landet med innhøstning for Jesus, men også fikk mye motstand. Her sier han i en av talene med tittelen: ”Gud og synderen”:
- Det er ikke Gud som er synderen, det er vi. Det er vi, du og jeg. Når det gjelder evange­liets forkynnelse — å forkynne evangeliet om synd og nåde, så regner jeg meg som lutheraner, d. v. s luthersk pinsevenn. Jeg mener det er noe som mange pinsevenner ikke har. Det er dette budskapet om lov og evangelium. Vi ber om syndenødsvekkelsen, vi ønsker tilbake de tidene da folk kom løpende til Kristus, hvor vi ikke behøv­de å dra dem fram, men de kom gråtende til Jesus. Hvordan skal vi få syndenødsvekkelsen tilbake? Jo, ved å preke loven, lovens bud og hva den krever av ethvert menneske hvis han skal greie seg uten Kristus. For det står: «For jeg kjente ikke synden, uten ved loven.» Hvordan skal disse ufrelste menneskene, som kommer til våre mø­ter, komme i syndenød, når de ikke hører loven forkynt og ikke kan kjenne synden uten loven. Derfor må pinsepredikantene også preke lov.” – så langt Aril Edvardsen.
 
La oss la lyset skinne, men også ha saltet.
Det er riktig at vi skal sette lyset i staken så det kan skinne for alle i huset, men Jesus sa også at vi er jordens salt. Saltet skal forhindre forråtnelse, og det vi ser i dag er at samfunnet går i forråtnelse omkring oss. Vi som kristne er blitt så utrolig konfliktsky at vi tør ikke stå opp radikalt for Guds ord. Vi kan gå helt tilbake til Hallesbys berømte tale om helvete på 50-tallet. Han fikk lite radikal støtte, og det samme så vi i abortkampen. De prestene som våget å stå opp imot ”barneofringene” på fornøyelsens alter, de fikk ingen markant støtte. Mange var nok enige, men ”vi må jo unngå konflikter” og det er nok best å ta det med ro. Vekkelse har alltid gitt konflikt, partier, kamp og strid, og Jesus selv sa det slik: ”Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: tre mot to og to mot tre, far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.” Vi ber for alle i Norge og vi ber og faster for vekkelse og innhøstning. La oss omvende oss og bli villige til å tåle følgene av vekkelse, og være både lys og salt i verden. Jesus truet med å fjerne lysestaken fra Efesus om det ikke ble omvendelse, og kanskje det er en hilsen også til oss i dag: ”Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om!” (Åp. 2, 4-5)

Det har vært interessant å se de mange tilbakemeldingene som kom på at jeg la dette ut på min Facebook-side. Jeg er jo selvfølgelig klar over at Kristi domstol er for troende, og det var nettopp noe av grunnen til at jeg la dette ut. Jeg møter mange kristne som gir uttrykk for at nå er alt under Jesu blod, så det spiller ikke noen rolle hvordan vi lever livet. Alt er dekket, men da er det viktig at vi tenker igjennom hva vi sier.

”Derfor setter vi vår ære i å være til glede for ham, enten vi er hjemme eller borte. For vi må alle fram for Kristi domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv i kroppen, enten godt eller ondt. Fordi vi kjenner ærefrykt for Herren, prøver vi å overbevise mennesker.” 
— 2.Kor.5,9-11

Vi forstår ikke alle detaljer, men det som er tydelig både fra dette verset og også fra 1. Kor 3, 10-15 er at det er viktig hvordan vi lever vårt liv: 

”I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild.” 

Den siste kvelden Jesus var sammen med sine disipler snakker han om at han er vintreet og de var grenene i Joh. 15,2:
”Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner.”

Når Jesus selv taler til menigheten i Efesus i Åpenb. 2, 3-5 sier han også: ”Du har holdt ut, du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett. Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.” 

Dette er skrevet til en menighet, ikke til verden, og den blir bedt om å omvende seg, ellers tar Jesus selv lysestaken bort. Kommer de da for Kristi Domstol? 

Jeg kunne trukket fram flere andre skriftsteder om Laodikea og andre, men poenget er at det er ikke noen automatikk i at har du engang vært en kristen vil du for all fremtid være det og ikke kunne gå fortapt! Når Jesus taler til sine egne disipler siste kvelden de er samlet sier han tydelig at om de slutter å bli i Ham, skal de ”kastes ut utenfor som en grein og visner, blir kastet på ilden og de brenner.” Det taler jo tydeligvis om fortapelse.

Jesus er også svært radikal mot ham som hadde fått en talent i Matt. 25, 28-30: ”Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.” 

Her er det tydelig at en Herrens tjener som graver ned sitt talent, ikke bare mister lønnen, men blir kastet i helvete. 

Hvorfor skriver jeg dette? Fordi jeg har nød for Norges land og folk, og det er mange, mange her som kaller seg kristne, som er aktive i menighetsliv og kristent arbeid og som regner med som en selvfølge at de er på vei til himmelens herlighet, som kanskje ikke er det. 

Paulus sier rett ut til de kristne i Korint at de skal ransake seg selv for å se om de ennå er i troen. Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.
— 2. Kor. 13:5

Det er altfor mange forkynnere i dag som er livredde for at de som hører på skal kjenne seg fordømt av Guds ord, men det er jo nettopp så viktig at vår samvittighet er følsom, så vi kan være våken og vende om mens det er dag. Jeg er svært glad for en av mine åndelige fedre i min første tid som kristen sa til meg: Be alltid Gud om å ha en årvåken samvittighet! 

Det som skjer i dag er at det vi ikke tåler i Bibelen, det ”tolker” vi bort, men det forsvinner ikke av den grunn! Vi kan ta Bibelen slik den står, lese den slik og oppleve den slik. 

Moderne teologi er mest opptatt av å bort-forklare bibelske sannheter, slik teologien gjorde det på Hans Nielsen Hauges tid, og gjør det  i mange land i dag. Det er en kjent predikant som har sakt “…om Jesus ikke mente det Han sa, hvorfor sa Han da ikke det Han mente?”. Bibelen er ikke først og fremst skrevet for teologer; den er skrevet for alminnelige kristne.

​Bibelen sier om seg selv i Hebr. 4, 12-13: ”For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.”

I forbindelse med mine innlegg om hvordan Gud er, så fikk jeg en hilsen fra en kjent av meg som jeg satte pris på.  Det var Paulus som skrev til Timoteus: ”Men unngå tåpelige og barnslige diskusjoner, for du vet at de fører til strid.  Og en Herrens tjener skal ikke stride, men være mild mot alle, i stand til å undervise, tålmodig,  og i ydmykhet irettesette dem som står imot, om Gud likevel vil gi dem omvendelse til sannhetens erkjennelse.” (2.Tim.2,23-25) Dette ordet illustrer en viktig side for oss som Herrens tjenere, men vi kan ikke bygge vår forståelse på kun ett vers fra Bibelen.

Jeg kom ikke for å bringe fred, men sverd. (Matt. 10,34)
Mange tror at Jesus kom med fred. Ikke minst etter at de har lest i Bergprekenen i Matt. 5, 9 som sier: ”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.” De tenker også på juleevangeliet som vi hører hver julekveld fra Luk. 2, 14: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i.” Andre bibeloversettelser sier: ”blant mennesker som har Guds velbehag.”  Bibelen forklarer heldigvis seg selv, og det står også: ”Summen av ditt Ord er sannhet”.(Salme 119, 160) Jesus kom for å forlike mennesker med Gud. Mennesket var under Guds vrede, var Guds fiende, men Jesus kom for å åpne muligheten for mennesker til å bli Guds venner gjennom hans forsoningsverk på Golgata.

Fred med Gud er krigserklæring mot djevelen.
Jeg opplever noen ganger at kristne ledere er så opptatt av fred og dialog, at de prøver å få fred med djevelen. Men djevelen og hans engler og demoner er og blir Guds fiender, og helvete er gjort klart for dem. De som ikke tar imot Jesus som Herre blir kastet der sammen med dem. Jesus forklarte disiplene sine siste kvelden han var med dem i Joh. 15, 19: ”Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere.” Det naturlige for oss som følger Jesus er å bli hatet av verden, derfor skal vi på ingen måte søke fred med verden eller andre religioner. Bibelen sier i Jak. 4,4: ”Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.” Jesus sa selv: ”Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene.”

Jesus skapte splittelse.
Jesus skapte strid og splittelse blant folket. Joh. 7,43 sier: ”Da ble det splittelse i folkemengden på grunn av ham.” og i Joh. 10, 19 står det: ”Nå ble det igjen splittelse . . . på grunn av ham.” Om vi ser på vekkelsenes historie fra Luther og utover, så skapte alle vekkelsene stor strid og splittelser. Når Gud kommer med sitt ord, så skjærer det dypt i menneskene slik Hebr. 4, 12-13 sier: ”Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.” Det vil alltid finnes kristne som er frafalne i sitt hjerte, gode religiøse mennesker, som hater når Guds Ord åpenbares, og Guds klare ord vil også skape hat blant verdens mennesker som ikke ønsker å omvende seg. Da må Guds Ord gjøre sitt verk, og vi må ikke prøve å lage menneskelige fredsordninger som kan tilfredsstille alle. Da dør Guds ild. Derfor sier Jesus klart i Luk. 12, 51-53: ”Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: tre mot to og to mot tre, far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.”

Må være partier blant dere så det ekte kan bli åpenbart.
Også Paulus som advarer mot partier andre steder, erklærer til Korintermenigheten i 1. Kor. 11, 19: ”For det må vel være oppsplitting i grupper blant dere, så det kan bli klart hvem som holder mål.” Vi må vokte oss fra å bli så fokusert på enhet at vi går på akkord med sannheten og Åndens frukter. Det er ikke gavene som beviser ekthet, for Jesus sa at det skulle være personer som både helbredet, profeterte og kastet ut demoner på dommens dag, men som ble stående utenfor. Det var Åndens frukter som Jesus sa skulle avsløre det ekte.

En lammende konfliktskyhet har lagt seg over norsk kristenhet.
Jeg tror at en av de største hindringene for vekkelse og innhøstning i dette landet er frykten for å ikke være likt, ikke være politisk korrekt, kanskje tråkke noen på tåen, eller å gjøre noen sint eller skremt. Jesus og de første kristne hadde store konflikter, og da Stefanus talte står det i Apost. 7, 54: ”Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham” og det endte med at de steinet ham. Da Fredrik Franson hadde vekkelse i Misjonshuset i Ålesund jaget de ham ut av byen mens de kastet stein etter ham. Det var da han gikk opp på en stor stein like utenfor byen og ropte mot mobben: ”Slik dere jager meg ut av byen i dag skal dere selv måtte rømme ut av byen.” Og det gikk bokstavelig i oppfyllelse noen år etter da bybrannen kom i 1904. Kan menigheter og kristne i Norge i dag tåle en slik konflikt, eller tror vi at verden og de religiøse er blitt så mye bedre i dag enn på Hauges tid, Fransons tid eller Stefanus tid. Langt derifra – det er heller verre. Det er på tide å bli løst fra den lammende konfliktskyheten som knebler Guds forsamling og tørre å tale frimodig slik Hallesby gjorde det om helvete og fikk store deler av folket mot seg!