Pinsedagen er feiringen av dagen da 120 av Jesu disipler fikk oppleve kraften av å bli fylt med Den Hellige Ånd. Bibelen forteller det slik i Apost. 2, 1-4: «Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn.
Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt.
Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale.»

Ikke så mange igjen som fulgte Jesus!
De «store skarene» som hadde fulgt Jesus da han gjorde under og tegn hadde skrumpet inn til en mindre, men trofast flokk med apostlene, Jesu mor og hans brødre og andre kvinner og menn. Alle disse fikk Åndens kraft og talte i tungemål de ikke selv kjente, og deres frykt hadde blitt erstattet av et Gudgitt mot og frimodighet. 

Peter tok ledelsen, ikke valgt inn av noe styre, men salvet av Ånden, og talte på vegne av dem alle. Han talte et åndsfylt budskap som var fullt av åpenbaring fra ordet i GT og det profetiske perspektiv om at Jesus var Messias. Han frykter ikke for å si i vers 36: «La derfor hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort Denne Jesus som dere korsfestet, både til Herre og til Kristus.»

Første invitasjon til Jesu evangelium!
Det stakk i hjertene til folket, og de ropte til Peter i vers 37: «Menn og brødre, hva skal vi gjøre?» Da sa Peter til dem: «Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes tilgivelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.
For løftet tilhører dere og deres barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle til seg.»

En hektisk dag for de 120!
Peter hadde ingen håndsopprekning, men Bibelen forteller at de samme dagen døpte 3000 nye disipler i vann, og Peter hadde lovet at da skulle «de få Den Hellige Ånds gave.» Den samme Pinsekraften som de selv hadde opplevd.

Pinsekraften og tungetale for hedninger.
Det opplevde også de første ikke-jødiske kristne som fikk evangeliet av Peter, slik vi leser i Apost. 10,44-48: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet.
Og de troende som var omskårne ble forskrekket – alle de som var kommet sammen med Peter – over at Den Hellige Ånds gave også var blitt utøst over hedningene. For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud. Da svarte Peter:
«Kan noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd slik som vi?»
Og han befalte at de skulle bli døpt i Herrens navn. Så ba de ham bli der noen dager.»

Tungetale og begeistret lovprisning.
Det er tydelig at opplevelsen disse fikk av å tale i tunger og opphøye Gud, overbeviste både Peter og de andre «omskårne» som var med ham, at disse hadde fått Pinsekraften slik som dem. 

Når Peter selv forteller de andre jødiske lederne i Jerusalem om sin opplevelse sier han det slik i Apost. 11, 14-16: «Han skal tale ord til deg, og ved de ord skal både du og hele ditt hus bli frelst.»
Og da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, slik som Han falt på oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens Ord, hvordan Han sa: «Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd.» Hvis altså Gud ga dem den samme gaven som Han hadde gitt oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem var da jeg at jeg skulle stå imot Gud?»

Omvendelse, tro, dåp og åndsdåp.
Pinsekraften og tungetale var en integrert del av de første kristnes opplevelse av å ha blitt Jesu disipler. Det var også Jesus som hadde talt om tegnene som skulle følge dem som tror i Mark. 16, 17: «disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale med nye tunger, de skal ta opp slanger, og hvis de drikker noe dødelig, skal det slett ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, og de skal bli friske.»

Disse tegn skal følge dem som tror . . .
Jesus sier at et av tegnene som skal følge oss som tror er at vi skal tale med tunger. For oss som har opplevd dette, tror jeg det er svært viktig at vi hjelper nye kristne å oppleve dette straks. Vi behøver ikke å vente i mange år for å bli det vi kaller for å bli «Åndsdøpt» og tale med tunger. Den Hellige Ånd har vi fått og Han har født oss på ny og gitt oss et nytt liv. Tungetalen er en naturlig del av det, og vi kan forvente å ha evne til å tale i tunger. 

Vår ånds måte å tale med Gud.
Her snakkes det ikke om tungetale som skulle tolkes og bli som et profetisk budskap til menigheten, men om et bønnespråk fra vår ånd til Gud, slik som Paulus skriver i 1. Kor. 14, 2: «den som taler i en tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud, for ingen forstår ham, men han taler hemmeligheter i Ånden.» Og han fortsetter i vers 4-5: «Den som taler i en tunge, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, oppbygger menigheten.
Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men enda mer at dere talte profetisk.» Jeg tar også med v. 14-15: «om jeg ber i en tunge, er det min ånd som ber, men min forstand er uten frukt. Hva innebærer da dette? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil synge i ånden, men jeg vil også synge med forstanden.» Og han legger til i v. 18: «Jeg takker min Gud, jeg taler mer i tunger enn dere alle.»

Søk med iver etter de åndelige gaver.
Pinsedagen er feiring av Åndens kraft i våre liv - Pinsekraften. Vi trenger den som aldri før. Den er helt avgjørende for utbredelsen av Guds ord og forkynnelsen av dette. Jesus insisterte på at de første kristne ikke måtte forlate Jerusalem før de hadde fått denne opplevelsen, slik han sier i Luk. 24, 48-49: «Dere er vitner om alt dette. Se, Jeg sender Min Fars Løfte over dere. Men vent i byen Jerusalem til dere blir ikledd kraft fra det høye.» Og også i Apost. 1, 4-5: «da Han var sammen med dem, befalte Han dem å ikke forlate Jerusalem, men å vente på Faderens løfte, «det som dere har hørt av Meg. For Johannes døpte jo med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.»

Gi tid for din ånds berøring av Gud!
Åpne hver dag opp ditt indre for Den Hellige Ånds kraft og inspirasjon, søk Hans nærvær og tal i tunger. Har du ennå ikke opplevd dette, så snakk med andre som har opplevd det, og be sammen med dem. Forvent at du har det når du har opplevd det nye livet i ditt indre. Har du ikke ennå talt i tunger, så bruk tiden og be på ditt eget språk, men bli ikke forundret om du får underlige ord mens du ber! Den Hellige Ånd som du merker er i deg vil vise deg Jesu vei for deg, og leve ut Jesus gjennom deg. Jesus har gitt oss Bibelen og studer den daglig for veiledning og inspirasjon! La Pinsekraften flyte gjennom dine ord og ditt liv til velsignelse for dem rundt deg!

Den skremmende loven.
En av verdens mest kjente forkynnere, Charles Spurgeon, holdt en gang en tale over Gal. 3,24-25 hvor det står: «Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren.»I denne talen sa han følgende som jeg tror vi har godt av å legge oss på hjertet: 
 
«Loven er veldig skarp og skremmende for oss mennesker, selv om den bare presenterer for oss det som er til vårt beste. Denne loven vil, hvis du og jeg dør uten at vi har kommet til Kristus, være mye mer skremmende for oss i evigheten. Da skal den behandle oss og gi oss vår rettferdige straff. Du som har foraktet Ham som Frelseren, du vil da stå fram foran Ham som din dommer! Oljen er myk, men sett den i brann og se hvordan den brenner! Kjærligheten er søt, men svikt den til sjalusi og se hvor sur den er! Hvis du snur Jesus, Guds lam om til Løven av Juda stamme, så vær forsiktig! Han vil rive deg i stykker, og det er ingen som kan hindre det. De naglemerkede hender var utstrakt til deg med invitasjon til hans barmhjertighet! Om de blir avvist, da kan jeg fortelle deg en fryktelig sannhet! Og hør nøye etter: Hvis du fra de hender som ble naglemerket for deg, ikke tar imot den fullkomne frelse som Han er villig til å gi til alle som bekjenner deres skyld, da må du fra de samme hender motta slagene fra hans jernstang som vil knuse deg i biter som om du var en leirkrukke.»
 
Barmhjertighet og tilgivelse
Vi kan være helt sikre på følgende: Ingen kan nå himmelen ved å holde budene. Du er en lovbryter som er skyldig og trenger Guds tilgivelse, omsorg og barmhjertighet. En seriøs gjennomgåelse av de ti bud vil overbevise enhver ærlig person om at han må rope til Gud om barmhjertighet og tilgivelse. "Herre, ha barmhjertighet med meg - en synder!"
 
Nåde og straff
Det er ikke noe behov for nåde der hvor det ikke er noen skyld. Det er ikke behov for nåde der hvor det ikke er noen synd. Hvis du ikke er en synder, trenger ikke Gud å ha barmhjertighet med deg. Der det ikke er noen følelse av skyld og dom, vil nåden heller ikke bli verdsatt. Ingen vil rope om barmhjertighet og nåde dersom han ikke først forstår at han er dømt skyldig. Du kan ikke søke frelse før du forstår at du er en fortapt synder som fortjener et evig helvete.
 
Lovens lys
Budene renser oss ikke, de bare viser oss at vi trenger til å bli renset og de ber oss om å søke Jesus Kristus, som er den eneste som kan rense oss fra synd.
 
Når vi ser på de plikter som kreves av de ti bud, må vi innse at vi har sviktet totalt. Om vi ser på de syndene som er forbudt i de ti bud, må vi innrømme at vi er skyldige. Vi er allerede lovbrytere som fortjener straff, og vi har ikke noe håp om å bli frelst selv om vi heretter skulle klare å helt og fullt adlyde Guds ti bud.
 
Til de som kjenner deres desperate tilstand, kommer Guds Ord i Jes 55,1-3: «Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve! Jeg vil slutte en evig pakt med dere, min godhet mot David står fast.»
 
De gode ​​nyhetene
Den første julekveld erklærte engler fra himmelen til gjeterne utenfor Betlehem i Luk 2,10-11: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.»
 
Evangeliet er godt nytt for dem som innser at de har brutt den levende Guds lov. Gud gir sin nåde til de som innrømmer at de er lovbrytere og kriminelle og står skyldige foran vår Hellige Guds trone. 
 
Gud ønsker oss velkommen, vi som en gang hatet og gjorde opprør mot Ham, tilgir oss alle våre synder og adopterer oss inn i sin familie som sønner og døtre. Han oppfordrer oss som hans tjenere og soldater til å tjene hans rike i troens kamp. Alt dette dersom vi vil bøye for Ham og bekjenne vårt opprør og vår kriminalitet. Da er det evige livet Hans gave til oss.

Mange mennesker har i dag et omvendt forhold til loven og evangeliet. De tror at de må holde loven for å være kristne. Det klarer de ikke og føler seg derfor mislykket og frustrert, med både skam og skyld. De forstår ikke hvorfor evangeliet ikke fungerer for dem. Problemet deres er at de har satt vogna foran hesten.
 
Gal 3,24: «Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro.»
 
Lov og nåde
Frelse er av Guds nåde alene, mottatt ved tro alene. Vi holder ikke loven for å bli frelst. Vi holder loven fordi vi er frelst.
Loven fordømmer - men Kristi evangelium frelser.
Loven åpenbarer vår synd - men evangeliet åpenbarer Frelseren.
Loven gjør oss skyldige - men Kristi evangelium gir oss tilgivelse.
Loven krever betaling - men Jesu Kristi evangelium betaler vår gjeld til Gud vår far.
 
Den amerikanske evangelisten D. L. Moody uttalte: "Loven er et speil for å vise oss hvem vi er - men du kan ikke vaske deg selv med et speil."
 
Hva loven ikke kan gjøre
Loven kan ikke gjøre oss rettferdige.
Loven kan ikke frelse oss.
Loven kan ikke helliggjøre oss.
Loven avslører imidlertid vår synd - og peker på veien til Frelseren.
Rom 3,31: «Opphever vi så loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven.» 
(Romerne 3:31)
 
Hva er det da loven gjør?
Herrens lov gir oss bevissthet om synd (Romerne 7: 7-11).
Loven fordømmer overtredelse (Romerne 4:15, Jakob 2:10).
Loven begrenser ondskapen (1 Timoteus 1: 8-11; Salme 119: 11).
Loven driver folk til Kristus (Galaterne 3:24; Salme 19: 8).
Guds lov leder vårt helliggjorte liv (Romerne 8: 4).
 
«Den som synder, bryter loven, for synd er lovbrudd.»  (1 Johannes 3: 4)
«Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, han blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Han skal være lykkelig i sin gjerning.» 
(Jakob 1:25)
«Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter.» 
(Salme 19: 8)
De ti budene gjenspeiler Guds karakter. «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig.» (3 Mos 19,2)
 
Guds lov ligger i selve hjertet av den nye pakt. 
«Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt. . . . Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» 
(Jeremia 31: 31-33).
 
Vet du hva det er å få Guds ord til å fornye ditt sinn?
Vet du hva det er å få samvittigheten bundet til Guds ord?
 
Plikt og glede
Vi mennesker ble ikke skapt frie til å være vår egen lov, men vi ble skapt for å være underlagt Guds lov. Dette er ingen trussel, fordi Gud har skapt oss på en slik måte at takknemlig lydighet vil gi oss den største glede. Plikt og glede utfyller hverandre.
 
Kong David skrev i salmene: 
«La meg gå på den sti dine bud viser, for jeg har min glede i den.» (Salme 119: 35) 
«Å, hvor høyt jeg elsker din lov, hele dagen grunner jeg på den.» (Salme 119: 97) 
«Jeg elsker din lov.» (Sal 119,113)
«Derfor elsker jeg dine bud mer enn gull, ja, skinnende gull.» (Salme 119: 127)
 
Apostelen Paulus forkynte: «Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt.» 
(Romerne 7:12) 
«Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov,» (Romerne 7:22) 
 
Hva med deg? 
Gleder du deg over Guds lov? 
Følger du med glede Guds buds veier? 
Elsker du Guds lov?
 
Kjærlighet og loven
Apostelen Johannes skrev: «Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn, er at vi elsker Gud og holder hans bud. Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge. For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro.»
(1 Johannes 5: 2-4). 
Elsker du Gud? Arbeider du bevisst på å holde hans befalinger? Har du opplevd seier over verdslige ting?
 
Det falne menneskelige hjerte hater Guds lov - både fordi det er lov og fordi det kommer fra Gud. Men de som kjenner og elsker Kristus, elsker Hans lov og ønsker å beholde den, både av takknemlighet for Guds nåde og barmhjertighet, og for å behage Gud. Guds barn finner også at Den Hellige Ånd fører dem til en lydighet mot Guds lov som de aldri hadde kunnet oppnå av seg selv.

Når en person i Apostlenes Gjerninger omvendte seg og kom til tro på Jesus Kristus, valgte han å bli en Jesu disippel og i kap 6,7 står det: «tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.»Vi kan ofte si så enkelt: «tro på Jesus så er du frelst», men djevelen tror også, og er ikke frelst av den grunn. Den frelsende tro er å velge Jesus som Herre, gjøre Han til din Konge og Mester, og selv velge å gi deg inn under hans fulle autoritet. Du velger å bli hans disippel. Derfor ble de første kristne kalt disipler, etterfølgere av Jesus, i opplæring for å bli som Han. I Bibelen blir ordet “kristen” bare brukt 2-3 ganger alt etter hvilken oversettelse du bruker, men ordet disippel blir brukt neste 300 ganger. Da Jesus gav oss misjonsbefalingen i Matt. 28, var det disipler vi skulle gjøre og ikke “kristne”. Mange tenker at dette er det samme, men når man ser på hva Jesus sier som skal til for å bli en disippel, og hva folk i dag sier man skal gjøre for å bli en “kristen” ser vi at disse to ting ikke kan være helt det samme. Om du spør folk hva en “kristen” er og hva en “disippel” er vil du få to forskjellige definisjoner fordi vi i dag har separert disse to ting, men i Bibelen er disse to ting det samme. Det var tross alt de som allerede var disipler som ble kalt kristne og ikke de som hadde vært kristne en stund som etter hvert valgte å bli disipler. 
 
Paulus fikk et forvandlet liv.
Paulus ble også en disippel etter møtet med Jesus på veien til Damaskus, og han sier til korinterne i 1. Kor. 11,1: «Vær mine etterfølgere, slik også jeg er Kristi etterfølger!»Paulus fulgte i Jesu fotspor og opplevde store ting i sitt kristne liv. Han sier i Fil. 3, 17-20: «Søsken, vær mine etterfølgere, og legg merke til dem som vandrer slik, ettersom dere har oss som forbilde.»
 
Frelst av nåde ved tro.
Jesus sa jo selv at «ingen kan bli min disippel uten at han oppgir alt han eier», og han fortalte i Mark. 10, 23: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!»Jeg tror det er viktig for oss å ikke forføre mennesker ved å gjøre det så «lett» å bli frelst, og at de som kommer til tro ikke forstår hva det innebærer. Det er kun den tro som har ført til et nytt liv som har noen verdi, og Jesus var helt tydelig: «du må bli født på ny». Det står klart i Efeserne 2, 8: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.»Men det står i neste vers om konsekvensen: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»Den ekte troen gir oss et nytt liv, «skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger».Det kan vi overhode ikke klare selv, men det er nådens verk i oss slik 2. Tit. 2,11 flg. sier: «Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.»
 
Tror med hjertet og bekjenner med munnen.
Om vi har tatt i mot nåden ved tro vil vise seg i fruktene i livet, og de skaper vi ikke selv, men Han gir oss sin Ånd, som «er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.»(Fil. 2, 13) Uttrykket «å bli frelst» er et vidt begrep som kan bety mange ting, inkludert å bli helbredet, og den generelle betydningen er «å bli reddet». Mange kjenner Rom. 10, 9-10: «hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.»Det har å gjøre med å erklære at vi har gjort «Jesus til Herre» og leve dette ut i et disippelliv. Det innebærer at vi går i lære, og at vi ikke er fullkomne, men vi har fått en ny Ånd inne i oss som rettleder oss. 
 
Hvordan merker vi dette i vårt liv?
Vi merker det ved at vi plutselig hater synd og urenhet, og elsker Bibelen, Guds Ord, og vil lære hvordan vi kan følge vår nye Herre og Mester. Peter sier det slik i Apost. 3, 19: «Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut.»Omvendelse betyr å beslutte seg for å snu ryggen til synden og djevelen og lar Jesus sette seg på vårt hjertes trone og herske i våre liv. Når du har tatt den beslutningen, så gjør Gud sitt under i deg og gir deg sin Ånd. Du lar denne Ånd som du merker i ditt indre, ta over ledelsen i ditt liv. Bibelen sier det slik i Rom. 8,14: «Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn.»Det er du som med din vilje må stoppe de lystene som før styrte ditt daglige liv, og gi all autoritet i livet ditt til Jesus. Paulus beskriver sitt gamle liv slik i Ef. 2, 3: «Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.»Deretter forteller han om det nye livet som elsker Guds Ord og vil følge det. Det vil ofte være en kamp, og det kan bli nederlag, men da vil vi merke det i vår samvittighet, og løpe til Jesus, angre og bekjenne vår synd. (1. Joh. 1, 9). Da kan vi merke hvordan vi igjen får fred i vårt indre og blir fri følelsen av fordømmelse. 
 
Vi kan vite at vi er i Jesus.
Johannes blir kalt kjærlighetens apostel, og holdt seg tett til Jesus, også siste kvelden. Han har skrevet et viktig brev som handler mye om det nye livet. I 1. Joh. 2, 3-5: «På dette vet vi at vi kjenner ham: at vi holder hans bud. Den som sier: «Jeg kjenner ham», men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men Guds kjærlighet er i sannhet blitt fullendt i den som holder hans ord. Slik kan vi vite at vi er i ham.»
 
Et spennende liv i vekst og utvikling.
Vårt liv må vokse til å bli mer og mer likt hans liv, og det skjer når vi leser Guds Ord og «vi blir alle forvandlet fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.»Vi lever i bønn til ham, snakker med ham, og leser Bibelen for å høre han snakke til oss. Da er vi «frelst», og på vei til en evig herlighet sammen med Jesus. Bli ikke forført til å regne med at om du bare «tror» på Jesus, så spiller livet ditt ingen rolle! Troen må få forvandle ditt liv, ellers er den helt verdiløs og er ingen gratisbillett til himmelen. 

David var en stor kriger som kjempet mange kamper. Men hans største kamp ble kjempet etter at han hadde syndet med Batseba. Da profeten Nathan avslørte hans store synd, gråt David i anger og hans kamp begynte. I den kampen måtte han erkjenne, bekjenne og omvende seg fra sin synd for å kunne ta imot Guds tilgivelse og nåde og for igjen å kunne motta Guds kjærlighet. Først da kunne Gud fortsatt være trofast mot ham selv om han hadde sviktet. Dette var kampen David kjempet resten av sitt liv. Ditt største slag har ingenting å gjøre med våpen eller folk. Det har å gjøre med deg og Gud og hvordan du holder deg nær til ham i ditt hjerte. Tro på Hans kjærlighet og oppreisning, og du vil bli like triumferende som kong David.
 
David hadde opplevd mange kamper og seire i sitt liv, men også svært mange vanskelige situasjoner, og salmene hans forteller om hvordan han kunne utøse sitt hjerte for Gud. Hva var det med ham som kunne gi ham det vitnesbyrdet som det står i Apost. 13, 22: «Han fikk dette vitnesbyrdet av Gud: Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil.» Gud selv gav ham dette sterke vitnesbyrd. Likevel så hadde han et fall som medførte både utroskap, drap og løgner. 
 
La oss huske at det var hans dype anger, erkjennelse og åpne bekjennelse sammen med tydelig omvendelse som reiste ham opp igjen. Gud ser ikke etter fullkomne eller feilfrie personer, men mennesker som er villige til å angre og ta et oppgjør med sine feil i klar omvendelse. Det kan være store eller små feil, men hos Herren er det alltid de ydmyke som får nåde, og de stolte står han imot. (1. Pet. 5, 5) 
 
Det er helt avgjørende for vårt liv med Gud at vi er villige til å underordne oss Hans ord, stadig lære hvordan vi kan vandre «tett ved Ham» i alt vi gjør. Oppskriften er 2. Kor. 3, 18: «vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.» Speilet er Skriften, Guds eget ord.  Når vi speiler oss i dette vil den Hellige Ånd likedanne oss med det Ordet vi leser – mer og mer lik Jesus! 

Rom. 11, 20-22: «Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte han ikke de naturlige greinene, skal han heller ikke spare deg. Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av. Men også de andre skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro.»
 
Jesus åpenbarte Gud for oss.
Gjennom sitt liv, sin forkynnelse og sine gjerninger åpenbarte Jesus Gud for oss mennesker. Han refererte stadig til Det Gamle Testamente og beretningene der og fortalte at Moses og profetene hadde skrevet om ham. Faktisk har alle bøkene i GT referanser til Jesus som Messias. 
 
I bibelstedet over sier Paulus at Gud er «både god og streng». Bibelen er klar på at nettopp fordi Gud er god og hellig, så hater han synd og han raser over ugudelige og vil straffe dem. Jesus levde også ut dette i sin tjeneste. 
 
Han hadde medfølelse og omsorg.
Han var øm og kjærlig i noen situasjoner som for eks. da han så folket i Matt. 9, 35 flg. : «Da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» 
 
Det samme ser vi der vi leser om hvordan han tok hånd om barna i Mark. 10, 13-16: «De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.»
 
Han ble rasende over urenhet.
Men vi ser også hvordan Jesus ble rasende når han så hvordan de handlende gjorde templet urent. Både i starten på sin gjerning og i slutten tok han et alvorlig oppgjør med det. Vi kan lese i Luk 11, 15-17: «Da de kom inn i Jerusalem, gikk Jesus opp på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker, og han ga ingen lov til å bære noe med seg over tempelplassen. Og han lærte dem: «Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.» 
 
Full av tilgivelse, men også krav om hellighet.
Jesus viste nåde til de ydmyke og var streng med selvrettferdige. Når vi leser om kvinnen som var tatt på fersk gjerning i hor, sier han i Joh. 8, 11: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Han tilgav henne, men var klar på at hun ikke måtte fortsette i synden. Jesus kom for å løse mennesker fra synd, og er klar på viktigheten av hellighet. 
 
Han la listen høyt helt fra starten av sin tjeneste, hvor han forsterker loven i Gamle Testamente ved å gjøre det til en like stor synd å se på en kvinne med begjær som å drive hor med henne, og gjør det å hate en person til en like stor synd som å drepe ham. Han avslutter med å si i Matt. 5, 48: «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.»
 
Jesus er også tydelig på hvor alvorlig synd er i livet, da han treffer mannen han helbredet ved Betesda-dammen. Han hadde vært lam i 38 år og var nå frisk. Jesus treffer ham og sier i Joh. 5, 14: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» 
 
Forklarer at Gud bruker helvete for sin straff.
Jesus snakker også klart om viktigheten av å frykte Gud og alvoret med å leve i synd. Matt. 10, 28 sier: «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.» Gud er hellig og derfor vil han straffe synd på den mest grusomme måte. Det er hans rettferdighet som gjør at han ikke kan se mellom fingrene med den minste urenhet, verken i tanker, ord eller gjerninger. Det var langt viktigere å ha sin sak i orden med Gud og trygghet innfor evigheten enn å ha det bra her i livet. Slik sier han det i Mark. 9, 43-44: «Hvis din hånd fører deg til fall, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå vanfør inn til livet, enn å ha to hender og komme til helvete, inn i ilden som aldri skal slokkes, hvor deres mark ikke dør, og ilden ikke slokkes.»
 
Guds godhet krever en alvorlig straff.
Det var mange som fulgte Jesus i Galileas byer da de så hans helbredelser og mirakler, men når han talte alvorlig til dem om omvendelse ville de ikke. Han er også tydelig på hvilken straff de pådro seg i Matt. 11, 20-24: «Da begynte Jesus å refse de byene hvor han hadde gjort de fleste av sine mektige gjerninger, fordi de ikke hadde vendt om: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om i sekk og aske. Men det sier jeg dere: Tyros og Sidon skal slippe lettere på dommens dag enn dere. Og du, Kapernaum – skal du bli opphøyd til himmelen? Nei, til dødsriket skal du støtes ned! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodoma, ville byen ha stått den dag i dag. Men det sier jeg dere: På dommens dag skal Sodoma-landet slippe lettere enn du.» Han truer også disiplene med alvorlige følger om de ikke omvender seg slik det står i Luk. 13, 4-5: «Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, mener dere at de var mer skyldige enn alle de andre som bor i Jerusalem? Slett ikke! Jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.»
 
Bare Gud er god!
Jesus forteller at det kun er en som er god, og det er Gud. Han gjør det i samtale med en som søker det evige liv i Mark. 10, 17-22: «Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.»
 
God belønning og grusom straff.
I lignelsen han forteller om mannen som dro utenlands og overlot sin eiendom til tre tjenere, så viser han litt av Guds godhet og Guds strenghet. De to som hadde forvaltet sine talenter godt, de ble rikelig velsignet, men til den ene som hadde gravd ned sitt talent sier han i Matt. 25, 26-30: «‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.»
 
I samme kapittel 25 i Matteus forteller Jesus også at det er ham som er utsett til å være dommer, og hans dom vil dele menneskeheten i to flokker. En på hans høyre og en på hans venstre side. De som hadde fulgt hans befaling og tjent sine medmennesker, de fikk budskapet: «‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» og de som hadde vært late og ikke levd som hans disipler, de fikk budskapet: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans.»
 
Jesus forteller om en nøyeregnende Gud som belønner det gode og straffer det onde. Selv et glass vann gitt til en disippel skal gi lønn i evigheten, men sier også: «Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag.»
 
Hva tenker vi om Bibelens Gud?
Jeg har trukket fram noe fra Jesu liv som viser hvordan han åpenbarte Gud for datiden. Ofte får vi en forståelse i dag om at Gud er bare god, og det er han, men ikke i vår humanistiske forståelse av hva det er å være god. Han er også streng, som Paulus sier, og når nabofolkene hørte om Israels Gud, beskriver de ham slik i 5. Mos. 10, 17: «Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke.» 
 
Dette er den Gud som Jesus presenterte, Abraham, Isak og Jakobs Gud. Han har ikke forandret seg, men er og blir den samme til evig tid. Han er alltid god, for han er 100% rettferdig i alle sine dommer. Han elsker sitt folk av hele sitt hjerte og han hater synden og alle som lever i den, slik det står i Salme 5, 5-7: «Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo hos deg. Ingen hovmodige får tre fram for dine øyne. Du hater alle som gjør ondt, du gjør ende på dem som taler løgn. Herren avskyr drapsmenn og svikere.»
 
Hvordan skal vi forholde oss til Gud som er god og streng.
Det er bare en måte vi kan oppleve hans godhet på - det er å dø fra oss selv og motta Jesu liv i oss ved Den Hellige Ånd. Han vil leve sitt liv igjennom oss og gjøre at vi også hater synd og elsker Guds ord med Jesu bud og lover. Av hjertet har vi forkastet djevelen med alt hans vesen og har overlatt kontrollen til Hans Ånd. Paulus sier i Rom. 8, 14: «Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn.» La oss gi fullstendig slipp på vårt eget og leve ut Gal. 2, 20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Det er livet som er verd å leve og det varer evig!

​Da disiplene stod og så Jesus forsvinne i skyen, kom det to engler som fortalte dem at Han skal komme igjen på samme måte. Halleluja! Vi skal møte ham i skyen. Han sier selv i Åp. 22,12: «Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning.»Paulus forklarer hvordan det skal gå til i 1. Tess. 4,16-18: «For Herren selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra Himmelen. Og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren. Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord.»Hvor herlig det skal bli «å møte Herren i luften.» 
Det er så viktig at vi lever i forventning og i hellighet slik Paulus også skriver i 1. Tess. 3, 13: «Må Herren gi dere rikdom og overflod på kjærlighet til hverandre og til alle, slik som vi også elsker dere, så Han kan styrke deres hjerter til å være ulastelige i hellighet framfor vår Gud og Far ved vår Herre Jesu Kristi gjenkomst med alle sine hellige.»
 
Jesus forklarte for sine disipler at han skulle komme tilbake.
Jesus talte mye om sin gjenkomst til jord, og beskrev mange ting som skulle skje som tegn på at tiden nærmer seg. Dagen og time visste ikke engang Jesus, men han sa at vi skulle legge merke til tiden. Det som han nevner flere steder er at det skal bli mye trengsel og forfølgelse av oss som troende og det står i Matt. 24:9-13: «Da skal de utsette dere for trengsel og drepe dere, og dere skal bli hatet av alle folkeslag for Mitt navns skyld. Og da skal mange ta anstøt, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange profeter skal da stå fram og forføre mange. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos mange. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»
 
Han advarer om at det skal komme mange falske profeter.
Han nevner mange ting, og et av tegnene er at «mange profeter skal stå fram og forføre mange.» Han sier i v. 24: «falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte – om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd.»Det er tydelig at det er lett å bli forført og at vi må være på vakt. Det som er interessant er at de profetene som er forførere ikke ser ut til å være klar over det selv! Når de møter Jesus ansikt til ansikt er de sikker på at de er klar for herligheten og blir tydeligvis forskrekket når Jesus sier til dem: Gå bort fra meg . . . slik det står i Matt. 7,22: «Mange skal si til Meg på den dag: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?» Men da skal Jeg bekjenne for dem: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!» Når profetene ikke selv er klar over at de er forførere, hvor vanskelig kan det ikke da være for oss?
 
Vi skal kunne avsløre menneskene på deres frukter.
Jesus var tydelig på at det var på «fruktene» at vi skulle avsløre dem, og hva fruktene er finner vi jo i Gal. 5,23-25: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt. Loven er ikke imot slike. Og de som tilhører Kristus, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og lyster. Hvis vi lever i Ånden, så la oss også vandre i Ånden!» Paulus har i versene før ramset opp en lang liste med synder, og han er helt klar på hvor slike mennesker ender i vers 21: «de som gjør slikt skal IKKE arve Guds rike!» De skulle ikke bare miste lønnen, men gå fortapt! Paulus skriver dette til troende mennesker, en menighet! 
Vi må alle bli født på ny!
Bibelen sier tydelig: «Uten helliggjørelse skal ingen se Herren»i Hebr. 12,14. Helliggjørelse er ikke bare et lite pluss for en kristen – det er helt avgjørende for evig liv! Det betyr ikke at vi aldri kan gjøre noe som er synd, men om vi synder så bekjenner vi og vender oss bort fra den og Gud sier tydelig i 1. Joh. 1,9: «Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.»Jesus har allerede sonet all vår synd og vi får del i hans forsoning og tilgivelse ved at vi snur ryggen til synden og gir herredømmet over vårt liv tilbake til Jesus! Det er kun med Ham som Herre i vårt liv at vi er frelst! Om vi er blitt født på ny, så har vi fått del i «guddommelig natur»og «Guds sæd blir i oss», og vi vil hate synden og verden, og vi vil elske Jesus og hans ord! Paulus sier det på denne måten i Rom. 8,13-14: «For dersom dere lever etter kjøttet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve. For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn.» 
 
Jesus kommer tilbake som Konge.
Jesus kommer snart til vår jord igjen – ikke som et ydmykt offer, men som «Løven av Juda» som selv vil ta kontrollen over vår jord og herske fra «Davids trone» i Jerusalem. Det var løftet som engelen Gabriel gav til Maria da hun fikk beskjed om at hun skulle få en sønn i Luk. 1,32: «Han skal være stor, og Han skal kalles Den Høyestes Sønn. Og Herren Gud skal gi Ham Hans far Davids trone. Og Han skal herske over Jakobs hus for evig, og Hans rike skal ikke ha noen avslutning.»Jeg er så takknemlig at jeg som ikke-jøde er blitt innpodet i «det jødiske treet» og blitt ett med det slik Paulus skriver i Rom. 11,17-18: «Og om noen av grenene ble brukket av, og du som var av et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg.»Han beskriver det flott i Ef. 2,12-14: «Husk at dere på den tiden var utenfor Kristus, utestengt fra Israels borgerskap og fremmede for løftets pakter. Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden. Men i Kristus Jesus er nå dere som før var langt borte, kommet nær ved Kristi blod. For Han er vår fred, Han som har gjort dem begge til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom.»Halleluja! 
 
Uten et nytt liv er troen på Kristus uten verdi!
Vi er blitt født inn i Guds folk av bare nåde ved tro, og denne nåden forvandler oss slik det står i Tit. 2,11-14: «For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåden oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus, Han som ga seg selv for oss, for at Han skulle kjøpe oss fri fra all urettferdighet og rense for seg selv et eiendomsfolk, som har iver etter å gjøre gode gjerninger.»Om du er født på ny og gjort Jesus til Konge i livet ditt, så kan du fryde og glede deg! Du har en helt vidunderlig framtid! Om det synden som har makten i ditt liv, så rop på Jesus her og nå! Rop ut Hans navn og gi han fullt herredømme over deg! Bli Hans disippel og les hans ord som vil vise deg veien – hvorfor ikke begynne med 1. Johannes brev. Det har bare 5 korte kapitler, og de vil gi deg en god start på din bibellesning. Gud signe deg!

Jeg har i mange år vært opptatt av hvordan Jesu bønn i Joh. 17 blir ”forvridd” til å bety noe annet enn det som Jesus virkelig sier og ber om. La meg sitere fra Joh. 17,20-23: ”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”
 
Det er når vi blir ett med Gud gjennom Jesus at hans herlighet blir åpenbart gjennom oss at mennesker kommer til tro. Det guddommelige nærværet avslører synd og urenhet og fører til omvendelse og tro. Vi leser om denne erfaring i 1. Kor. 14,24-25: ”Hvis alle taler profetisk når en av disse kommer inn, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle; hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil kaste seg ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig blant dere!”
 
Jeg finner ingen ting i Jesu bønn som skulle tilsi at enhet mellom kristne menigheter i seg selv fører til fremgang for evangeliet og erfaringen viser tydelig dette. Enhetsarbeid
kan føre til mange gode følelser, men på sikt fører det sjelden til samlet vekst for Guds rike. Tvert i mot fører vekkelser og åndelig oppvåkning til spenninger og strid,slik Jesus sa. Det er i tider av stillstand at det føles godt å snakke om samarbeid og enhet, men opplever da en av menighetene at noen tennes i brann og ser stor vekst, vil det ofte være noen ”vanekristne” som ikke liker det, og det blir konflikt. Å være i brann for Jesus er å være i krig med djevelen, og det vil dessverre alltid være noen sløve kristne som er hans medspillere.
 
De som virkelig er blitt født på ny av Guds Ånd og er blitt ett med Ham, de er allerede ett med hverandre, uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Vi finner ingen støtte i Guds ord for at Jesus kom med enhet som mål,nei, han kom med SANNHETEN – og Han var selv sannheten. Guds ord er den endelige autoritet når det gjelder sannheten, og den er fasiten. Jesus ba i samme bønn vers 17: ”Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.”
 
Enhet kan ikke bygges på gode følelser og tanker om å unngå å snakke om det en ikke er enige om.Enhet kan kun bygge på sannhet – det å ta Guds ord på alvor fra perm til perm. Om noen ønsker enhet uten å kunne akseptere ALT Guds ord, blir det ingen Åndens enhet, da det er Guds Ånd som har inspirert hele Guds Ord – Bibelen.
 
Jeg vil gjerne ta med et lite utdrag fra min bok: ”Jesus – revolusjonæren som tok et oppgjør med religion”fra kapittel 6:

Jesus var ingen ”fredsmekler”.  
Med sin radikale forkynnelse skapte han splittelse og sinne. Fra Jesu forkynnelse forstår vi imidlertid at fred med Gud er krig med djevelen. Derfor sa Jesus i Luk 12:51-53: 
”Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.”
 
Det ble splittelse og strid på grunn av Jesus.
Da folkemengdene hørte Jesu undervisning, skapte det stor strid og splittelse. Noen mente han var Messias eller en profet, mens andre mente han var en forfører. Bibelen forteller oss i Joh 7:43: 
”Da ble det splittelse i folkemengden på grunn av ham.”
Og i Joh 10:19-21 kan vi lese: 
”Nå ble det igjen splittelse blant jødene på grunn av det han hadde sagt. Mange av dem sa: "Han har en ond ånd i seg, han er gal. Hvorfor hører dere på ham?" Andre sa: "Slik taler ikke en som har en ond ånd. En ond ånd kan da ikke åpne øynene på blinde!" 
            
Det Jesus sa utfordret menneskene og noen elsket det, mens andre hatet det. Slik kan det også være i menighets-samlinger hvor sannheten kan skape splittelse slik apostelen Paulus skriver i 1 Kor 11:18-19: 
”For det første hører jeg at det er splittelse blant dere når dere kommer sammen som menighet, og jeg tror at det er noe i det. For det må være partier blant dere, så det kan bli klart hvem det er som holder mål.” 
Han mente at det var viktig med splittelse for å få avklart hvem som stod for sannhet.
 
Jesus oppfordret ikke til strid.
Jesus stod for radikale sannheter, og han visste at disse kunne skape store konflikter, slik de gjorde med ham selv. Han er allikevel klar på at vi ikke skal være mennesker som ypper til strid. Han sier det på denne måten i Bergprekenen som vi har sitert andre ting fra i Matt 5:9:
”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.”
Paulus formante også de kristne til å stå sammen i 1. Kor. 1,10: 
«Nå formaner jeg dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle fører den samme tale, og at det ikke må være splittelser blant dere, men at dere må være fullt og helt knyttet sammen i det samme sinn og i den samme overbevisning.
 
Åndelige vekkelser har alltid skapt splittelse og strid.
Det er tydelig at vekkelse og åndelig fornyelse alltid fører med seg konflikter.Leser vi kirkehistorien ser vi det i forbindelse med Jan Huus, Martin Luther, Baptistene, John Wesley og metodistene, Hans Nielsen Hauge, Frelsesarmeen, Pinsebevegelsen, Åge Samuelsen og mange andre. 
            
Det er egentlig enkelt å forstå årsaken. I Joh 16:33 sa Jesus det helt klart siste kvelden han var sammen med sine disipler: 
 
”Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" 
Og i Joh 15:19-20: 
”Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere.Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.”
 
Når vi våger å tale imot synd, urenhet og lunkenhet, vil de som lever i noe av dette reise seg til opprør mot oss, slik de gjorde mot Jesus og de første kristne. Det alvorlige er at menigheter som er startet i vekkelse, ganske fort opplever at noen blir lunkne. Når forkynnelsen blir radikal, reiser de seg til motstandog vil prøve å stoppe det. 
            
Ofte kan angrepene fra religiøse, lunkne mennesker være mer bitre og harde enn fra mennesker utenfor menighetene. Derfor er det få som tør å angripe synd og lunkenheti forkynnelsen, men i 2 Tim 3:12 står det: ”Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” 
            
Vi trenger å vokse i modenhet og bli mer som Jesus! Han var ikke konfliktsky, men ertet på seg de religiøse lederne gang på gang ved å gjøre utradisjonelle ting og tale radikale budskap. Jesus fortalte også sine disipler at de burde være på vakt hvis det ikke ble motstand mot det budskapet de forkynte. I Luk 6:26 sa han: ”Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene.”
 
De første kristne skapte også sterke konflikter.
Når vi leser Apostlenes gjerninger, ser vi at det hele tiden var vanskeligheter og forfølgelserder Jesu disipler forkynte. Da Stefanus, en av diakonene i menigheten i Jerusalem talte, står det i Apg 7:54-57: 
”Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham.Men Stefanus var fylt av den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen.” 
            
Han ble den første martyrblant de kristne etterfølgerne av Jesus. Etter hvert ble alle Jesu tolv disipler, som også ble kalt apostler, drept og led martyrdøden, med unntak av Johannes.
 
La oss inderlig be om at vi får leve i Den Hellige Ånd i full enhet med Gudgjennom Jesus Kristus – ja fullkomment til ett med ham så Han kan åpenbares gjennom vårt liv. Kampen for sannheten må komme høyere enn søken etter enhet. Vi må ikke la konfliktskyhet hindre oss i å tale Guds ord klart og rett. Vår søken etter enhet må være søken etter å bli enda mer ett med Jesus Kristus, slik at hans gjerninger vises i våre liv.

Siden dette ordet kommer opp i det brevet fra Jesus jeg deler i dag til menigheten i Filadelfia, så vil jeg gjerne kommentere en del skremmende uttalelser som har kommet inn som kommentarer på min hjemmeside. Det handler om at den evige frelsen kan du aldri miste, men den daglige frelse eller helliggjørelsen kan «lide skibbrudd». Det skrives at det er godt å vite at frelsen «ikke er avhengig av oss», dvs. at vi er klar for himmelen, selv om vi ikke lever det kristne livet. Det stemmer overhodet IKKE med hva Guds ord sier. Tvert i mot er det nettopp det som blir advart om igjen i de forskjellige brevene, og i brevet i dag til Filadelfia er det Jesus selv om snakker om den evige seierskransen og sier: Hold fast på det du har så ingen tar seierskransen fra deg.
 
Den som tror han står må passe seg så han ikke faller.
I 1. Kor. 10 trekker Paulus fram Israels folks utgang av Egypt som et symbol på frelsen i Kristus, og viser til at de fleste av dem ikke kom inn i landet på grunn av ulydighet. Han viser at «begynt er ikke fullendt» og at alt det han skriver her av advarsler er spesielt for oss slik det står i v. 11: «Det som hendte med dem, skulle være til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!» Dette handler om vårt evige ve og vel. Les gjerne hele kapittelet for å se sammenhengen. 
 
Bibelen forteller oss rett ut at «uten helliggjørelse skal ingen se Gud». 
Vi er frelst og tar imot Guds nåde ved tro – levende tro! Den Guds nåde vi tar imot helt gratis, den har en kraft i seg som viser sin ekthet i fruktene våre. Paulus sier i Titus 2,11-13: «For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.» Han sier det slik i Rom. 8,3-4: «Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss. Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil.» og i v. 14: «så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn»! Dette handler om vår rettighet også innfor det evige liv, da det kun er Guds barn som hentes hjem til herligheten når vi dør eller Jesus kommer igjen. 
 
Paulus krever frihet fra synd for de som skal «arve Guds rike» - det evige liv.
1 Kor 6,9-11: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.»
Han kommer med enda lengre oppramsing av synd som ikke skal få den evige frelse, og dette skriver han til menigheter, og han innleder endog med å si at det er til «de hellige». Likevel er det tydeligvis ingen garanti å være med der, dersom en ønsker å samtidig leve i synd. La meg ta med hva han skriver til Galaterne, Efeserne og Kolosserne. 
Gal. 5,19-21: «Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike.»
Ef. 5,4-7: «Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende. Si heller takk til Gud! For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i urenhet eller er grådig, skal arve Kristi og Guds rike. Dette er jo avgudsdyrkelse. La ingen narre dere med tomme ord! For slikt gjør at Guds vrede rammer de ulydige. Gjør ikke felles sak med dem!»
Kol. 3,5-7: «La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. Alt dette gjør at Guds vrede rammer de ulydige. Blant dem var også dere den gang dere levde slik.»
 
Minner Timoteus om dette i det siste brevet vi har av Paulus i Bibelen.
Her finner vi i 2. Tim. 2,10-12: «Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal nå fram til frelsen i Kristus Jesus og få evig herlighet. Dette er et troverdig ord: Døde vi med ham, skal vi også leve med ham. Holder vi ut, skal vi også herske med ham. Fornekter vi, skal han fornekte oss.» Han «ønsker at de skal nå fram til frelsen og evig herlighet.» Det går jo tydeligvis an å miste, slik han også skriver til Galaterne i 4,11: «Jeg er redd for dere at jeg skulle ha strevd forgjeves med dere.»
 
Det finnes massevis av advarsler i alle brevene om å bevare troen, så vi kan få del i den evige frelse. Jesus kom for å «frelse oss fra våre synder» og det skjer ikke når vi dør! Det er mens vi er her at vi må oppleve det nye livet å bli renset fra våre synder i Jesu blod, og få oppleve at «lovens krav oppfylles i oss, vi som ikke vandrere etter kjødet men Ånden.» Det er de som har forkastet synden og alt urent og opplevd å få det «rene livet av Den Hellige Ånd» som er klar til å bli med ham når han kommer. Derfor står det flere steder at vi må skitne til våre sinn, men være hellige i all vår ferd! Vi er enda i denne verden og ikke fullkomne, men kommer det ting som overlister oss, så har vi en klar vei vist oss i 1. Joh. 1,9: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» Det er aldri farlig å kjenne på en følsom samvittighet. Den hjelper oss å hele tiden være nær Gud. Jeg vil heller være der, enn å leve i en falsk trygghet som Jesus snakket om i Matt. 7,22: «Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’» Må Gud velsigne deg og hjelpe deg å hengi deg til Jesus og hans vilje – da er du evig trygg! Han vil ALDRI støte noe bort – det er du selv som må gjøre det!

Jesus ba ikke om enhet blant kristne menigheter.
 
Det er et svært aktuelt tema som Torben Søndergaard tar opp i denne videoen. Jeg har også i mange år vært opptatt av hvordan Jesu bønn i Joh. 17 blir ”forvridd” til å bety noe annet enn det som Jesus virkelig sier og ber om. La meg sitere det her fra Joh. 17,20-23: ”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”
 
Det er når vi blir ett med Gud gjennom Jesus at hans kraft og herlighet blir åpenbart gjennom oss, at mennesker kommer til tro. Det er det guddommelige nærværet som avslører synd og urenhet og fører til omvendelse og tro. Vi leser om denne erfaring i 1. Kor. 14,24-25: ”Hvis alle taler profetisk når en av disse kommer inn, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle; hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil kaste seg ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig blant dere!”
 
Jeg finner ingen ting i Jesu bønn som skulle tilsi at enhet blant kristne menigheter fører til fremgang for evangeliet, og erfaringen viser tydelig dette. Enhetsarbeid kan føre til mange gode følelser, men på sikt fører det ikke til samlet vekst for Guds rike. Tvert i mot finner vi at vekkelser og åndelig oppvåkning fører til spenninger og strid, slik Jesus sa. Det er i tider av stillstand eller tilbakegang at det føles godt å snakke om samarbeid og enhet, men opplever en av menighetene at noen tennes i brann og ser stor vekst, vil det ofte være noen ”religiøse” og ”vanekristne” som ikke liker det, og det blir konflikt. Å være i brann for Jesus er å være i krig med djevelen, og det vil dessverre alltid være noen sløve som er hans medspillere.
 
De som virkelig er blitt født på ny av Guds Ånd og er blitt ett med Ham, de ER ALLEREDE ett med hverandre automatisk, uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Vi finner ingen støtte i Guds ord for at Jesus kom med enhet som mål, nei, han kom med SANNHETEN – og Han var selv sannheten. Guds ord er den endelige autoritet når det gjelder sannheten, og den er fasiten. Jesus ba i samme bønn vers 17: ”Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.”
 
Enhet kan ikke bygges på gode følelser og tanker om å unngå å snakke om det en ikke er enige om. Enhet kan kun bygge på sannhet – det å ta Guds ord på alvor fra perm til perm. Om noen ønsker enhet uten å kunne akseptere ALT Guds ord, blir det ingen Åndens enhet, da det er Guds Ånd som har inspirert hele Guds Ord – Bibelen.
 
Jeg vil gjerne ta med et lite utdrag fra min bok: ”Jesus – revolusjonæren som tok et oppgjør med religion” fra kapittel 6:
 
Jesus var ingen ”fredsmekler”.  Med sin radikale forkynnelse skapte han splittelse og sinne. Fra Jesu forkynnelse forstår vi imidlertid at fred med Gud er krig med djevelen. Derfor sa Jesus i Luk 12:51-53: 
 
”Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.”
 
Det ble splittelse og strid på grunn av Jesus.
Da folkemengdene hørte Jesu undervisning, skapte det stor strid og splittelse. Noen mente han var Messias eller en profet, mens andre mente han var en forfører. Bibelen forteller oss i Joh 7:43: 
”Da ble det splittelse i folkemengden på grunn av ham.”
 
Og i Joh 10:19-21 kan vi lese: 
 
”Nå ble det igjen splittelse blant jødene på grunn av det han hadde sagt. Mange av dem sa: "Han har en ond ånd i seg, han er gal. Hvorfor hører dere på ham?" Andre sa: "Slik taler ikke en som har en ond ånd. En ond ånd kan da ikke åpne øynene på blinde!" 
            
Det Jesus sa utfordret menneskene og noen elsket det, mens andre hatet det. Slik er det ofte med sannheten – menneskene er enten for eller imot.
 
Også i menighetssamlinger skaper sannheten splittelse, og apostelen Paulus skriver i 1 Kor 11:18-19: 
 
”For det første hører jeg at det er splittelse blant dere når dere kommer sammen som menighet, og jeg tror at det er noe i det. For det må være partier blant dere, så det kan bli klart hvem det er som holder mål.” 
            
Han mente at det var viktig med splittelse for å få avklart hvem som hadde rett.
 
Jesus oppfordret ikke til strid.
Jesus stod for radikale sannheter, og han visste at disse kunne skape store konflikter, slik de gjorde med ham selv. Han er allikevel klar på at vi ikke skal være mennesker som ypper til strid. Han sier det på denne måten i Bergprekenen som vi har sitert andre ting fra i Matt 5:9:
 
”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.”
 
Åndelige vekkelser har alltid skapt splittelse og strid.
Det er tydelig at vekkelse og åndelig fornyelse alltid fører med seg konflikter. Leser vi kirkehistorien ser vi det i forbindelse med Jan Huus, Martin Luther, Baptistene, John Wesley og metodistene, Hans Nielsen Hauge, Frelsesarmeen, Pinsebevegelsen, Åge Samuelsen og mange andre. 
            
Det er egentlig enkelt å forstå årsaken. I Joh 16:33 sa Jesus det helt klart siste kvelden han var sammen med sine disipler: 
 
”Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" 
 
Og i Joh 15:19-20: 
 
”Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere. Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.”
 
Når vi våger å tale imot synd, urenhet og lunkenhet, vil de som lever i noe av dette reise seg til opprør mot oss, slik de gjorde mot Jesus og de første kristne. Det alvorlige er at menigheter som er startet i vekkelse, ofte ganske fort opplever at noen blir lunkne. Når forkynnelsen blir radikal, reiser de seg til motstand og vil prøve å stoppe det. 
            
Ofte kan angrepene fra religiøse, lunkne mennesker være mer bitre og harde enn fra mennesker utenfor menighetene. Derfor er det få som tør å angripe synd og lunkenhet i forkynnelsen, men i 2 Tim 3:12 står det: ”Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” 
            
Vi trenger å vokse i modenhet og bli mer som Jesus! Han var ikke konfliktsky, men ertet på seg de religiøse lederne gang på gang ved å gjøre utradisjonelle ting og tale radikale budskap.
            
Jesus fortalte også sine disipler at de burde være på vakt hvis det ikke ble motstand mot det budskapet de forkynte. I Luk 6:26 sa han: ”Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene.”
 
De første kristne skapte også sterke konflikter.
Når vi leser Apostlenes gjerninger, ser vi at det hele tiden var vanskeligheter og forfølgelser der Jesu disipler forkynte. Da Stefanus, en av diakonene i menigheten i Jerusalem talte, står det i Apg 7:54-57: 
 
”Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham. Men Stefanus var fylt av den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han:«Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen.” 
            
Han ble den første martyr blant de kristne etterfølgerne av Jesus. Etter hvert ble alle Jesu tolv disipler, som også ble kalt apostler, drept og led martyrdøden, med unntak av Johannes.