Vi som kristne bruker mange begreper fra Skriften som vi legger litt forskjellig mening i. Jeg vil i dette blogg innlegg ta for meg begrepene “frelst”, “Rettferdiggjort” og “Helliggjort”.

Noen er av den oppfatning at det er nok å bli frelst, slik at en har sikret seg sin billett til Himmelen, men ser på dette med helliggjørelse som en type ”dessert” som er greit nok, men noe en kanskje kan vente litt med. Stemmer dette, eller hva skal vi tro?

Hva sier Bibelen om disse begrepene?
Jeg skal ikke gå i detaljer om dette her, men gi en liten innføring i hva Bibelen sier om dette. Uttrykket ”å bli frelst” og ”ta imot Jesus i hjertet” er moderne begrep som ikke brukes i Bibelen og heller ikke mye i vekkelseshistorien. Bibelen snakker om at mennesker ”kom til tro” og ble ”disipler”, og ”tallet på disiplene øket sterkt”. 

Å ta imot Jesus i hjertet refererer jo til Rom 10,9: ”Hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.” Dette settes ofte sammen med Åp 3,20: ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.” Denne uttalelsen av Jesus ble imidlertid ikke gjort til ”ikke-kristne”, men til en ”frafallen” menighet – nemlig Laodikea. 

Jeg tror egentlig at begge disse begrepene er litt misvisende, da det å bli frelst brukes i Bibelen oftest om den evige frelse, som for eksempel Matt 24,13: ”Den som holder ut helt til slutt, han skal bli frelst.” Det taler om den evige frelse som vi håper på, og vi er ennå ikke frelst i den betydning. Jeg tror det vil være langt viktigere å bruke uttrykk som ”kom til tro på Jesus” eller ”omvendte seg” som det brukes ofte i Bibelen, for eksempel i Apg 11,21: ”Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om til Herren.”

Hvordan blir vi en Jesu disippel?
Bibelen forteller at de nye som kom til tro etter at Ånden falt på Pinsedagen, ble oftest kalt disipler. Det var først i Antiokia hvor begrepet kristne ble brukt, slik det står i Apg 11,26: ”Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt kristne.” 

Å komme til tro på Jesus er å si JA til å bli Hans disippel! Kristenlivet begynner med å velge å bli en disippel – det er første skritt på veien. Da Peter holdt sin første tale på Pinsedagen, ropte folk: Hva skal vi gjøre? Da svarer Peter i Apg 2,38: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.” og det står videre i vers 41: ”De som tok imot hans budskap, ble døpt, og den dagen ble rundt tre tusen lagt til menigheten.” 

Det å velge å tro på Jesus er å gjøre Ham til Herre, Mester og sjef i livet ditt, og begynne i lære hos ham! Denne troen på Jesus gir deg et nytt liv med en ny ånd i deg som elsker Jesus og alt han sier i sitt ord. Det forandrer din måte å leve på, da den synd du likte å leve i før vil du nå avsky, og du vil elske å lese Guds ord, søke andre troende disipler, og følge Jesus. 

Bibelen sier at om din tro ikke forandrer måten du lever på, så er det ingen levende tro slik det står i Jak 2,26: ”Som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger.” Jesus sa klart at vi skal kjenne menneskene på fruktene av livet, og i Matt 7,21 sier han: ”Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.” Det er dette Bibelen kaller å bli ”født på ny”. 

Hva med begreper som rettferdiggjørelse og helliggjørelse?
Begge deler er avgjørende for å komme til himmelen, og begge deler er noe vi har i Jesus når vi blir født på ny. Paulus sier det slik i 1 Kor 1,30-31: ”Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som roser seg, skal rose seg av Herren, slik det står skrevet.”

Rettferdiggjørelse er at vi som var skyldige i synd har på grunn av Jesu død og oppstandelse blitt erklært uten skyld. Dette skjer når vi aksepterer Jesus som vår stedfortreder. Når han døde på korset tok han hele straffen for vår synd og utslettet ”gjeldsbrevet” mot oss. Vi blir erklært rettferdige og uten skyld av bare nåde ved at vi tar imot Hans død som soning for vår synd. 

Helliggjørelse er også noe som vi har i det verket Jesus gjorde for oss på Golgata. Vi er ”helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle” (Hebr 10,10) Likevel er det noe som har å gjøre med å gå i lære som disippel. 

Paulus sier i Fil 2,12-13: ”Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” Vi er kalt til å leve et hellig liv, som er det naturlige liv når Jesus er vår Mester. Han virker det i oss, men samtidig så har vi en fiende som vil friste og dra oss for bort fra livet med Gud. Derfor advarer Gud oss i sitt ord og sier i 1 Tim 1,19: ”Noen har kastet fra seg den gode samvittighet og har lidd skibbrudd på troen.” 

Paulus skriver også i 1 Tim 4,1: ”Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter. ” og likeså i 1 Tim 6,10: ”Kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen.” Derfor trenger vi å bli stadig påminnet om å vandre i det nye livet, og ikke la det daglige livet føre oss bort fra Jesus. Derfor minner også bibelen oss i Hebr 12,14: ”Uten helliggjørelse skal ingen se Herren.”

Herren kaller deg til å leve ut Hans vilje med ditt liv!
Uansett hvor du er i dag, så har du et valg og et kall fra Jesus om å komme ham nær, slippe dine egne lyster og tanker og søke Han og Hans vilje med ditt liv. Føler du at du er kommet litt på avveier, så søk Herren nå, rop på Jesus og omvend deg fra det som du kjenner ikke er rett for Gud. Legg alt frem for Ham og bestem deg for å snu ryggen til det du opplever som syndige lyster! Når du bestemmer deg, så kommer Herren deg til hjelp slik vi leste i Fil. 2,13: ”Det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” Ta tid til å lese i Bibelen, be og lytt til Herren i bønn og Han vil vise deg veien.dit.

Jeg skrev for en tid siden en blogg om ”Engang frelst betyr ikke at du er garantert det evige livet!” og tok for meg bibelsitater kun fra Paulus brev som er skrevet etter ca. år 62. Jeg lovet å komme med en ny blogg med utdrag av skriftsteder fra andre steder i Bibelen, og det kommer nå. Min bønn er at du som leser dette skal gå til ”fasiten” som er Guds ord og sjekke om det er slik som jeg skriver. Det fortelles i Apostlenes gjerninger følgende i Apg 17,10-11: ”Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa. Da de var kommet dit, gikk de til jødenes synagoge. Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.” Det er et slikt sinnelag vi bør ha og granske i skriftene daglig om det er slik det forholder seg. Jeg har bare en hovedhensikt med å skrive dette, og det er at ingen skal bedra seg selv – tro at alt er OK og på den store dagen finne ut at det ikke var det, og møte ordene fra Jesus: ”Gå bort fra meg!”
 
La meg begynne med Jesu egne brev til menighetene i Lilleasia fra Åpenbaringsboken, og her sier Jesus i Åp 3,11: ”Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!” Mange har hatt en nesten foraktelig holdning til dette og lignende vers, og sier at de er ”defensive” og selvopptatte. Vi vil være offensive og tror på en stor vekkelse med mange nye kristne. Det er mulig det kommer, men vi skal virkelig ta på alvor Jesu egne ord. Han hadde ikke sagt dette om det ikke var viktig, og at noen kom til å forlate troen og miste sin krone! Må det bare ikke gjelde deg og meg.

Jesus sa også i Åp 2,25-26: ”Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. Den som seirer og til det siste holder fast på de gjerninger jeg vil dere skal gjøre, ham vil jeg gi makt over folkene.” Her snakker han om dem som seirer og holder fast på de gjerninger som han vil vi skal gjøre. Legg merke til at han snakker til hedning-kristne som lever i endens tid.
 
Jesus sier til menigheten i Sardes i Åp 3,3: ”Husk hvordan du tok imot og hørte! Hold derfor fast, og vend om! Men hvis du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg.” Han begynner sitt brev til denne menigheten med å si ”Du har navn av å leve, men du er død!” Hvilken alvorlig situasjon å være i.
 
Paulus skriver til Korinterne om ”forgjeves å ha kommet til tro” i 1 Kor 15,1-2: ”Jeg kunngjør for dere, brødre, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte — så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro.” Han fortsetter i sitt andre brev til dem og sier at han er redd at slangen har fått narret dem slik han narret Eva, slik det står i 2 Kor 11,3-4: ”Jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus. For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot.” og han skriver videre i 2 Kor 12,21: ”Jeg er redd min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, når jeg kommer og får mange å sørge over, fordi de har syndet og ikke angret sin umoral og horing og sitt utsvevende liv.” Til slutt i brevet kommer han med en oppfordring som jeg tror mange i vårt land trenger å ta på alvor og etterfølge i 2 Kor 13,5: ”Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.”
 
Om det ikke var mulig å falle fra troen og gå fortapt etter å ha tatt imot frelsen, hvordan kunne da Paulus skrive dette alvorsordet til Galaterne i Gal 5,2: ”Jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus gagne dere det minste.” og i Gal 5,4: ”Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven, er skilt fra Kristus, dere er falt ut av nåden.” Her sier han rett ut at de er ”falt ut av nåden”. Hva er det da igjen av frelsen?
 
Paulus skriver mange herlige og velsignede ord til menighetene i sine brev, og oppmuntrer og inspirerer dem og alle oss andre som leser brevene. De fleste av brevene har allikevel lange oppramsinger av synder som fører de kristne til fortapelse om de ikke omvender seg fra dem. Her er hva han sier i 1 Kor 6,9-10: ”Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.” Paulus sier det tydelig at ingen som lever slikt skal arve det evige Guds rike. Han sier også i Ef 5,5-6: ”For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike. La ingen narre dere med tomme ord! For det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige.”
 
Vi skulle tro at Paulus selv ville være trygg på at han ikke skulle bli forkastet, og kunne slappe av i tro på dette. Likevel kommer han med denne uttalelsen i 1 Kor 9,27: ”Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.” Det er tydelig at han var bevisst på at selv om ”ingenting kunne skille han fra Guds kjærlighet” så var det allikevel opp til ham å fullføre løpet.
 
Bibelen er klar på at vi må våke og be og vokte vårt hjerte mot vantro, slik det står i Hebr 3,12: ”Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.” Han sammenligner det med Israels folk under ørkenvandringen og erobringen av Kanaan i Hebr 3,19: ”Vi ser altså at det var vantro som gjorde at de ikke kunne komme inn.” Han sier videre at det handler om å holde fast ”helt til slutt” i Hebr 3,14: ”Vi har jo fått del i Kristus. Vi må bare helt til slutt holde fast ved det grunnlag vi hadde i den første tid.”
 
Et av de aller mest alvorlige vers i bibelen om frafall fra troen finner vi i Hebr 6,4-6: ”Når noen en gang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd,  har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester selv Guds Sønn på ny og gjør ham til spott.” Vi kan ikke leke med ”den himmelske gave”, og kan miste hans kall slik at vi ikke lenger kjenner dragningen mot Gud og frelsen.
 
Like alvorlig er Bibelens klare budskap i Hebr 10,26-27: ”Synder vi med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: dommen og Guds brennende iver som skal fortære dem som står ham imot.” og videre i Hebr 10,31: ”Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!” Vi møter ofte et svært lettsindig Gudsbilde i dag blant kristne. Gud er bare full av nåde og om vi synder så bærer han over med oss og vi kan bare komme og ”kose” oss på ”Pappas fang.” Gud elsker sine barn, men om vi lar synd eller lunkenhet komme til i vårt liv, da er vi ikke lenger Hans barn. Han sier til menigheten i Laodikea som trodde de hadde det kjempebra i Åp 3,16: ”Du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn.”
 
Fordi vår Gud er en ”fortærende ild”, er det massevis av oppmuntringer om å holde ut og være ivrige i troen slik vi leser i Hebr 6,11-12: ”Vi ønsker bare at hver og en av dere må være like ivrig etter å bevare håpets fulle visshet helt til slutt. Da må dere ikke være sløve, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet får del i løftene.”
 
Og Bibelen fortsetter med oppmuntring og formaning i Hebr 12,1-3: ”Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.”
 
Bibelen sier også at den han elsker den tukter han og fortsetter i Hebr 12,11-15: ”All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den. Derfor, rett ut de slappe hender og styrk de vaklende knær! La føttene gå rett fram på veien, så det halte ikke går av ledd, men heller blir friskt igjen. Legg vinn på å leve i fred med alle og strev etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Se til at det ikke er noen som lar Guds nåde gå fra seg! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.” Han ber oss se til ingen ”lar Guds nåde gå fra seg!”
 
La oss også se litt på hva Jakob skriver om å fristes og holde ut i fristelser. Vi leser fra Jak 1,12-16: ”Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: "Det er Gud som frister meg." For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død. Ta ikke feil, mine kjære brødre!”
 
Jakob er også klar på at troen alene eller troen i seg selv ikke kan frelse noen, og forklarer dette med beretningen om Abraham, troens far, som fikk dette vitnesbyrdet etter at Gud hadde sett at han var lydig. Vi leser fra Jak 2,14: ”Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?” og fra Jak 2,20-24: ”Vet du ikke, du uforstandige menneske, at tro er til ingen nytte uten gjerningene? Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble erklært rettferdig? Han brakte jo sønnen Isak som offer på alteret. Der ser du: Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt. Dermed ble dette skriftordet oppfylt: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt "Guds venn". Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro.”
 
Peter forteller oss at vi ikke må være ”uvirksomme og uten frukt” og ”sette enda mer inn på å befeste vårt kall og utvelgelse”. Jesus sier disse alvorlige ord til sine egne disipler siste kvelden de er sammen i Joh 15,6: ”Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner.” Hans egne disipler hadde mulighet til å ”bli kastet utenfor”, kastes på ilden og brenne om de ikke forble i ham. Peter sier det slik i 2 Pet 1,5-11: ”Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv, og det rette liv i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus. Men enhver som mangler dette, han er nærsynt, ja, blind; han har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder. Derfor, brødre, må dere sette enda mer inn på å befeste deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle; da skal det gis dere en full og fri adgang til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.”
 
Peter forteller helt klart at noen som har kommet ”fri fra det urene i verden” har muligheten til å ”fanges av dette og ligge under for det” og oppleve at det blir verre enn det var før de fant frelse. Det står slik i 2 Pet 2,20-21: ”Når noen har lært å kjenne vår Herre og frelser Jesus Kristus og er kommet fri fra det urene i verden, og de så igjen fanges av dette og ligger under for det, står det verre til med dem enn før. Det ville vært bedre for dem om de aldri hadde lært å kjenne den rette vei, enn at de først kjenner den og så vender seg bort fra det hellige bud som ble overgitt dem.” 
 
Jeg vil avslutte der jeg begynte – i brevene som Jesus selv skrev til menighetene i Lilleasia, og som gjelder oss alle i dag, både jøder og ikke-jøder som er kommet til tro på Herren Jesus Kristus. Jesus sier til menigheten i Efesus i Åp 2,5: ”Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort — hvis du ikke vender om.” Her står det konkret om troende som hadde falt, men som fikk muligheten til å ”vende om”.
 
Til menigheten i Sardes skriver Jesus alvorlig og advarer dem om å ikke  ”søle til klærne sine”, og da vil han ikke ”stryke deres navn ut av livets bok”. Det er virkelig alvorlig å tenke på at mennesker kan ha hatt sitt navn i Livets bok, og ha fått det strøket ut fordi de har levd i synd og skitnet til sine åndelig klær. Jesus sier det slik i Åp 3,4-5: ”Du har noen få i Sardes som ikke har sølt til klærne sine, og de skal følge med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Ja, den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke hans navn ut av livets bok, men kjennes ved hans navn for min Far og hans engler.”
 
Jesus kommer snart, og vi må følge Bibelens veiledning og ransake oss selv, vende oss bort fra urene og verdens ting, og leve helt med Herren. Jesus sier i Åp 3,19: ”Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det bli alvor og vend om!” Ikke noe sted er tryggere enn midt i Guds vilje med våre liv.
 
Det finnes ingen annen komplett sannhet enn Guds Ord. Guds Ord er vår fasit, og den må vi ikke legge noe til eller trekke noe fra, slik det står i Åp 22,18-19: ”Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.”

​Nei, det handler om at Gud ønsker å ha fellesskap med hellige og rene mennesker i all evighet. Mennesker som elsker ham av hele sitt hjerte og hater synd og alt urent. For å fremskaffe slike mennesker måtte han gjøre det mulig for oss å kunne dø fra vårt gamle, medfødte, syndige menneske. Vi er alle født som syndere, og ingen behøver å lære barn å gjøre ondt. Barn er ikke gamle før de er sjalu og sinte, og de må oppdras til å bli gode. Men selv med god oppdragelse klarer vi ikke å leve et hellig liv. Vi skal alle møte Gud som en 100% rettferdig dommer en dag, og får møte straff for det onde og belønning for det gode.
 
Guds løsning var at han sendte sin hellige og syndfrie sønn, Jesus, og lot han ta hele vår synd på seg, bli vår stedfortreder og ta Guds straffedom over vår synd på seg. Det gjorde at vi er fri fra straff, uansett hvor grusomt vi har syndet, om vi er villig til å akseptere Jesu forsoningsverk for oss og ta imot ham som hersker i livet vårt!
 
Men han gjorde mer enn å sone straffen for vår synd! Han døde og stod opp igjen og gjennom hans oppstandelse får vi muligheten til å få del i nytt liv inne i oss ved Den Hellige Ånd. Vi kan ved tro identifisere oss med ham, død med ham, bli begravet med ham i dåpen og stå opp igjen med ham til et nytt og evig liv med ham.
 
På denne måten åpnet Gud en dør for den fortapte menneskeslekt som ved Adams syndefall i Edens hage ble Guds fiender, under Guds vrede og dømt til et evig helvete borte fra ham. Derfor sier Joh. 3,16: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.”
Gud åpnet muligheten for oss å bli nye mennesker, syndfrie og rene, med en ny guddommelig natur inne i oss, født av Guds sæd og han har gitt oss Hans egen Hellige Ånd som gjør det naturlig for oss å hate synd og leve hellig. Ingen blir hellig i det øyeblikket de dør! Det må vi oppleve FØR vi dør, for bibelen sier at uten helliggjørelse skal ingen se Gud.
 
Muligheten til å dø fra vårt syndige liv og få nytt liv i Jesus ved Hans Ånd er Guds gave til oss mennesker. Det er Guds store nåde mot menneskeheten at han åpnet porten til himmelen for alle! Jesus sa at porten er trang og veien smal, men den er ÅPEN, Halleluja! Det er bare EN mulighet og det er Jesus. Han sa selv: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg!” Gi opp ditt selvstrev, vend om og ta imot Guds gave, og du vil OPPLEVE nytt liv komme inn i deg! Det er det evige liv sammen med Jesus! Det er evangeliet!

​Guds Ord er levende og kraftig! Det er Gud som selv taler gjennom sitt ord, og derfor kan vi aldri diskutere eller argumentere med det! Det ER sannheten, verken mer eller mindre. Det er mange som lytter til andre røster som vrir og vrenger på ordet. Noen tror mer på det de opplever som Jesus i sitt hjerte enn de tror på det skrevne og levende Guds Ord som er oss gitt, og hvor ”hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse . . .” Dette skrev Paulus i det siste brevet vi har av ham som vi har i Bibelen til sin disippel Timoteus.
 
Nå taler Gud til oss fra himmelen!
Det er derfor viktig at vi lytter nøye etter hva Gud taler til oss. Han talte i den gamle pakt med kraft og autoritet, men Bibelen sier at han nå taler fra himmelen! Det er alvorlig hvordan Bibelen selv beskriver dette i Hebr 12,25: ”Se til at dere ikke avviser ham som taler! De som avviste ham som talte sitt ord her på jorden, slapp ikke unna. Enda mindre skal vi gjøre det dersom vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen.” og videre i  Hebr 12,28-29: ”Siden vi altså får et rike som ikke kan rokkes, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste slik Gud vil, i ærbødighet og frykt. For vår Gud er en fortærende ild.”
 
Gud hater synd og vil rense våre liv så vi kan være klar for himmelen.
Han var en skremmende Gud da han åpenbarte seg for Moses og Israels folk ved Sinai, men han er enda mer skremmende i dag – en fortærende ild! Derfor står det også i Hebr 12,4-8: ”I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det gjaldt livet. Har dere glemt de manende ord som taler til dere som til sønner: Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, mist ikke motet når han refser deg. For Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av. At dere må lide, det tjener til å oppdra dere; for Gud behandler dere som barn. Finnes det en sønn som ikke blir tuktet av sin far? Hvis dere ikke får tukt som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn.” Hvor viktig det er at vi frykter, elsker og ærer ham som vi alle en dag skal møte ansikt til ansikt!
 
Gud tukter oss om vi ikke vil ta imot opplæring fra ham.
Da Johannes så ham sier han i Åpenbaringsboken: ”falt jeg som død ned for føttene hans.” Bibelen forteller at vi ikke må flekke til våre klær med synd eller urenhet, men ”jage etter helliggjørelse”. ​Bibelen kalte barn som ikke tok imot tukt for uekte. Vi ønsker ikke å være ”uekte barn”, nei, vi er villig til å ta imot tilrettevisning, tukt og opplæring. Det står om Jesus at han ”lærte lydighet av det han led!” Om Jesus trengte å lære lydighet, så trenger vi det langt mer. La oss innvie oss til Herren i denne tiden, legge av alt som forstyrrer vårt fellesskap med Gud. 

Da jeg var i bønn i starten av dette året kom et ord fra Bibelen til meg: ”Gjør deg klar, Israel, til å møte din Gud!” (Amos 4,12) Det kom tydelig til meg at dette gjaldt Norge. Gud har vært nådig og barmhjertig mot vårt land, gjort det til et av verdens beste land å leve i og gitt oss en oljerikdom som nesten ingen andre.
 
Likevel er vi tilbake til før-kristen tid hvor uønskede barn ble satt ut til ulvene, bare at de nå drepes helt lovlig på våre sykehus. Gud har skapt livet, og bibelen gir mange eksempler på at Gud utvelger mennesker allerede mens de er i mors liv. Vi dyrker livet mer enn vi dyrker Gud, og Guds levende ord er ikke lenger retningsgivende, til og med for det vi kaller kirken. Ekteskapet mellom mann og kvinne som er innstiftet av Gud for trygghet, glede og forøkning av menneskeslekten er borte, og i stedet blir det som Bibelen kaller ”avskyelig” forfalsket til å kalles ekteskap. Gudsfrykten er borte i vårt land, og Kol 3,6 forteller oss at ”Alt dette gjør at Guds vrede rammer de ulydige.” De fleste i vårt land lever sitt liv uten noen som helst tanke på Gud eller evigheten.
 
Det er tid for oss alle å søke Gud og vende om fra vår synd og urett. Jeg tror vi står innfor dramatiske begivenheter, men også vekkelse. Den første menighet ble født i kamper og vanskeligheter, forfølgelser og drap, men masse mennesker vendte om fra sin synd, og søkte Gud i sitt liv.
 
”Alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen”, sier Bibelen i Hebr. 9,27. Er du rede til å møte Jesus ansikt til ansikt? Han er den som er utsett av Gud til å komme for å dømme levende og døde. (Apost. 10,42) Vi må alle stå til regnskap for våre liv for ham, enten vi liker det eller ikke. Om vi ikke har fått våre synder tilgitt og renset bort ved tro og overgivelse til ham, har vi ingen redning. Han ser etter frukten som vår tro har gitt i våre liv, og Paulus sier det slik i Rom 14,12: ”Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud.”  Det er kun Jesu blod som sonoffer for oss som kan rense oss, og det får vi ta imot av bare nåde ved tro. Har vi gjort det så får vi et nytt liv som hater synd og urenhet. Nåden viser seg i våre liv slik Paulus skriver i Tit 2,12: ”Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er!”
 
Jeg opplever klart at tiden er kort, og la oss søke Gud i bønn i denne tiden. Bibelen forteller igjen og igjen om vårt møte med Jesus som i Hebr 4,13: ”Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.” Jeg vil oppmuntre deg til å gi deg helt til Herren og følge Han og Hans ord. Les Bibelen – ikke bare for å få et ord til oppmuntring – men for å forstå hans vilje med deg! Han elsker deg når du søker ham, og vil lønne deg rikelig både her i tiden og i evigheten.

Det har vært mange innlegg på min Facebook-side hvor flere er svært opptatt av at om de engang har tatt imot Jesus og er født på ny, så er de 100% sikret evig herlighet! Helt uten betingelser. Jeg finner absolutt ikke at det stemmer med Bibelens budskap. For meg er Bibelen min Fasit – ingen pave eller teologisk professor har verdi om det ikke klart stemmer med det skrevne ordet – Skriften!
 
La meg først av alt slå fast at jeg tror av hele mitt hjerte at vi blir frelst av nåde ved tro på Jesus Kristus, og at det gjør oss både rettferdige og hellige innfor Gud og gir oss det nye, evige livet, og retten til en evig herlighet. Vi kan ikke legge noe til eller trekke noe fra det som Jesus har gjort, og alle våre gode gjerninger kan ikke frelse oss. Loven er utgått på dato som frelsesgrunnlag for både jøde og hedning, men Gud har ikke endret mening og lovens krav har han lagt ned i menneskene og deres samvittighet, endog de som aldri har hørt evangeliet, iflg. Rom. 2. Bibelen er også helt klar på at Gud skal dømme oss etter våre gjerninger og ikke etter vår tro og bekjennelse. Jesus sa klart at det er på frukten at treet skal kjennes, og at tro uten gjerninger er en dø tro uten noen frelsesgrunn.
 
Når det er sagt, så tror jeg utfra Bibelens vitnesbyrd at det er mange som engang har opplevd det nye livet i Gud som ikke blir stående i troen, og fristelser og forførelser får dem bort fra det. Om synd kommer inn i livet kan det ikke nytte å bekjenne at en fortsatt er i Kristus. Det er kun en ekte anger og omvendelse som kan gi oss Gudslivet tilbake.
 
Dette opplever jeg bestrides av mange, som skriver og forkynner at om en har tatt imot Jesus engang som frelser, så er en garantert en evig frelse, uansett hvordan man fører sitt liv. Jeg forstår at mange av dem som forfekter dette mener at det som er skrevet i Bibelen før ca. år 62 har full verdi, fordi da fikk Paulus en ny åpenbaring om hemmeligheten. Når jeg nå begrunner hvorfor jeg tror det er mulig å falle fra og gå fortapt selv om en har hatt livet i Gud, så vil jeg først ta for meg de skriftstedene som er fra brevene etter år 62. Det er følgende: Kolosserbrevet, Efeserne, 1. og 2. Timoteus og Filipperbrevet. Jeg tror ikke at disse brevene har større verdi enn resten, men jeg kan jo begynne her. Jeg skal i en senere blogg ta for meg de mange andre stedene i Nye Testamente som skriver om dette.
 
Mange steder i Det Nye Testamente er det klare formaninger om å holde ut, bevare sin kledning ren, arbeide på sin frelse, ikke synde og ikke falle fra troen. Det fortelles også om mange som var falt fra troen. La oss se hva Bibelen, vår fasit i dette spørsmålet:
 
Efeserbrevet har en lang liste av synder som de må holde seg borte fra, og ender slik i
Ef 5,5-6: ”For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike. La ingen narre dere med tomme ord! For det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige.” Han skriver til troende mennesker i en menighet og er tydelig på at de ikke må la seg narre til å tro at alt er OK om de lever i disse synder.
 
Til Filippermenigheten skriver han slik i Flp 2,12-13: ”Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” En klar formaning om å frykte og skjelve for Gud og de hadde Guds Ånd som gjør det naturlig for dem å gjøre Guds vilje.
Paulus kommer med et personlig vitnesbyrd og sier i Flp 3,10-11: ”Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han — måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!” Han tar ikke lett på sin egen trygghet, men vil gjøre alt for å oppnå den.
I Flp 3,17-19 sier han: ”Ha meg som forbilde, dere også, og se på dem som følger det eksempel vi har gitt dere. Jeg har sagt det ofte og må si det igjen med tårer at det er mange som lever som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen, de har magen til gud og setter sin ære i det som er en skam for dem, og de er bare opptatt av jordiske ting.” Her skriver han til troende i en menighet og forteller at noen som lever feil ender i fortapelsen. Der formaner ham dem i Flp 4,1 om å stå fast: ”Derfor, mine elskede brødre, som jeg lengter etter, min glede og min æreskrans, stå fast i Herren, mine kjære!”
 
Også de troende i Kolossæ formaner ham til å bli stående i troen slik vi leser i Kol 1,22-23: ”Men nå har han forsonet dere med seg selv, da Kristus led døden med sitt jordiske legeme. Hellige, uten feil og uangripelige ville han stille dere fram for seg. Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og faste, uten å la dere rokke i det håp som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, for det er blitt forkynt for alle skapninger under himmelen, og jeg, Paulus, er blitt en tjener for det.”
 
Til sin medarbeider og sønn i troen, Timoteus, skriver han i 1 Tim 1,18-19: ”Min sønn Timoteus, å forkynne dette er den oppgave jeg overgir deg, i samsvar med de profetord som før er talt til deg. Ved dem skal du stride den gode strid, i tro og med en god samvittighet. Noen har kastet fra seg den gode samvittighet og har lidd skibbrudd på troen.” Han forteller alvorlig om to som har mistet sin tro på grunn av det de hadde gjort.
Han formaner Timoteus videre i 1 Tim 4,1: ”Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter.”
Han sier rett ut at ”noen skal falle fra troen.” og videre i 1 Tim 5,6: ”Den som bare vil nyte livet, er levende død.” Han sier også i 1 Tim 5,8: ”En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.” og i 1 Tim 5,15: ”Noen har allerede vendt seg bort og fulgt Satan.”
Han skriver videre til Timoteus om rikdommens farer i 1 Tim 6,10: ”For kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.” Han forteller ham at ”mange er ført vill og er kommet bort fra troen!”
På slutten av brevet skriver han igjen om noen som har ”forvillet seg bort fra troen” i 1 Tim 6,20-21: ”Kjære Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det ugudelige og tomme snakk og fra innvendingene fra den såkalte erkjennelse; med urette bærer den dette navn. Visse folk har bekjent seg til den og har forvillet seg bort fra troen. Nåden være med dere!”
 
Dette er bare noen utdrag fra de brevene som er skrevet etter år 62, og jeg skal avslutte denne første blogg om dette med et par sitat fra det som sannsynligvis er det siste brevet han skrev til Timoteus, og han skriver her i 2 Tim 2,12: ”Holder vi ut, skal vi også herske med ham. Fornekter vi, skal han fornekte oss. ” Han oppmuntrer Timoteus til å holde ut og få ”herske med ham”, men gjør det klart at om vi fornekter, så må han også fornekte oss. Han sier også i 2 Tim 2,24-26: ”Han skal være en god lærer, og selv kunne tåle ondt, og med mildhet vise til rette dem som sier imot. For kanskje vil Gud en gang gi dem omvendelse, så de lærer sannheten å kjenne. Da kan de våkne av rusen og komme seg ut av snaren som djevelen har fanget dem i, så de må gjøre hans vilje.” Han forteller at de som har vendt seg bort og kommet i snaren, de kan komme til omvendelse igjen.
 
Det er masser av formaninger til både jødekristne og hedningkristne i resten av Det Nye Testamente, og det skal jeg gjennomgå i en blogg om et par dager. Men bare utfra det jeg allerede har skrevet her, skulle det være en sterk advarsel om å våke og be, leve ut livet i Kristus og følge ham hver dag. Han støter aldri noen bort som vil følge ham, og ingen andre kan rive oss ut av hans hånd, slik Jesus sier i Joh. 10. La meg også sitere Rom 8,35-39: ”Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”
Det finnes ingen ytre krefter som kan rive oss bort fra Jesus, dersom vi er villige til å bevare ham som Konge og Herre i våre liv. Det er bare når vi selv gir etter for fristelser og lyster at det dreper vårt liv i Jesus, slik som det står i Jak 1,12-15: ”Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: "Det er Gud som frister meg." For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død.”
 
Gud velsigne deg til å stå fast i et rent og hellig liv helt til enden, for ”uten helliggjørelse skal ingen se Gud”.  Det er kun Jesus i oss som kan gjøre dette livet slik Paulus sier: ”Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.”

Det var en trist opplevelse å lese artikkelen i avisen Dagen om Kyvik den 4. juli i år. Det er skremmende hvordan bibelske sannheter mistolkes og at det som jeg og masser av kristne med meg opplever som herlige og viktige sannheter, skaper traumer.
 
De første kristne valgte først av alt å bli disipler – en som etterfølger sin Mester i alt. Det finnes ingen annen vei til Gud Far enn Jesus, og Jesus var helt klar på at ”ingen kan bli min disippel uten at han oppgir alt.” Det å bli ”korsfestet med Kristus”, bli begravet med ham i dåpen og oppstå med Ham til et nytt liv er jo et utfordrende krav, men det er også vår eneste mulighet. Grunnlaget for å kunne leve dette livet er den nye fødsel som forandrer oss fra innsiden. Det høres ut som Kyvik har forsøkt å leve opp til dette i egen kraft, og da blir det jo umulig.
 
Det nye livet er Åndens liv inne i oss som gjør at Gud tar over og ”gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.” Bibelen bruker sterke uttrykk for å beskrive grunnlaget for dette nye livet, og Peter sier at vi får del i ”guddommelig natur” når vi flyr bort fra fordervelsen i verden, og Johannes sier ”den sæd Gud har lagt ned i ham, blir i ham; han kan ikke lenger synde, fordi han er født av Gud.” Det er en sterk opplevelse å se mennesker oppleve denne forvandlingen fra å elske et liv i synd til å plutselig elske å lese i bibelen, gå på bønnemøter og vitne om Jesus. Det er selvfølgelig valg som må tas, og det blir fall på veien, men det bekjennes og kontakten med Ånden gjenopprettes.
 
Jeg er vokst opp i en aktiv kristen familie, og det var helt naturlig å snakke om himmel og helvete, også da jeg var barn. For meg var det en herlig trygghet å vite at Jesus så meg over alt, og at han alltid var min støtte. Jeg visste at han las mine tanker, ja, han visste endog tallet på mine hodehår. Dette var min glade ballast i ungdomstiden som holdt meg på rett kurs, og det var jo overhode ikke skremmende. Jeg visste at om jeg forkastet Jesu som Herre ville jeg går fortapt, men jeg hadde bestemt meg for at jeg ville være med Jesus i all evighet!
 
Alle mennesker er født som syndere, og har ingenting godt i seg selv. Det er jo helt klart i Guds Ord, men likevel har vi alle naturlige talent som vi kan bruke til Guds ære. Det handler egentlig om hvem som vi velger skal være vår Herre. Uten ham er vi fortapt, enten vi liker det eller ikke, og enten vi tror det eller ikke.  Vi klarer ikke i vår egen kraft å gå imot de syndige tendenser som vi er født med, men det er her Ånden i det nye livet gjør underverker. Paulus sier at loven var maktesløs på grunn av vår onde natur, men Åndens nye liv gjør at ”lovens krav blir oppfylt i oss, vi som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden.” Vi er helt og fullt avhengig av Guds nåde til dette, og Paulus forteller oss at ”hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster, og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er.”
 
Gud er både bokholder og dommer og vi skal alle møte ham ansikt til ansikt for å gjøre regnskap. Han har gitt Jesus oppdraget å dømme, og han dømmer 100% rettferdig – ikke etter vår menneskelige humanistiske målestokk, men etter sitt ord. Bibelen forteller oss i Hebr 4,12: ”Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer.” Bibelen gjør det klart at dommen kommer, og vi som kristne skal også for Kristi domstol, og hele verden skal samles for den store hvite trone hvor noen skal gå inn til herligheten, mens Jesus skal si til de andre: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans.”
 
Det finnes ingen annen Gud enn Bibelens Gud! Å løsrive Gud eller Jesus fra Hans Ord og be til ham eller bli velsignet av ham, er ren avgudsdyrkelse. Jeg tror at den største avguden i verden i dag ikke er Allah eller Buddha, men oss selv. Vi lager Gud i vårt eget bilde og snakker med ham og ber til ham, tenner lys for ham i ærbødighet, og lytter til ham i vårt indre. Dessverre er det nok ikke Bibelens Gud som svarer, men vår  egen avgud. Det siste Johannes skrev i sitt første brev var: ”Mine barn, vokt dere for avgudene!”
 
La meg avslutte med å si at jeg tror det er sunt for barn som er kommet til en viss alder å høre om en rettferdig Gud som dømmer og er allestedsnærværende. Bibelen er klar på at ”gudsfrykt er begynnelsen til kunnskap” og også at ”gudsfrykt er begynnelsen til visdom”. Å få et bilde av Gud som en gammel bestefar som bare er nådig og velsigner og som ubetinget elsker oss, er for det første vranglære, men også svært usunt for unge som skal velge godt eller ondt. Gudsfrykt behøver ikke være noe skremmebilde, men en sunn frykt for å gjøre imot Guds vilje i sitt ord, og at det får ødeleggende konsekvenser både i dette livet og i det kommende.

Det er selvfølgelig riktig at det er ting som ikke er like klart i skriften, men om vi tror på hele Bibelen blir det faktisk ganske samstemmig. Forskjellene kommer når vi aksepterer noe i Bibelen og ignorer andre. Som du vet jobber jeg i mange land, og har Bibelen på mange språk. Når helt nye leser Bibelen på sitt språk, er det interessant at de vesentlige læresetninger blir de samme. Luther kom et langt stykke på vei med sitt fokus på "Skriften alene" som den høyeste autoritet.
 
Jeg blir skremt når jeg leser hvordan noen deler opp Bibelen, og holder seg heller til Paulus enn til Jesus. Det er rett og slett forførelse og vranglære. Evangeliet er definitivt det samme, og Paulus sitt evangelium var "Jesu Kristi Evangelium" som han flere ganger poengterer. Det var dette han kalte for MITT evangelium. Det forkynte han både til Efeserne, Korinterne og Galaterne og hele veien til Roma.
 
Når han skriver til Romerne sier han det slik i Rom 1,1: ”Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium,” og v. 16-17: ”Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” Han gir også tydelig uttrykk for at det samme evangeliet gjelder både jøder og hedninger.
 
Når han skriver til Galaterne og refser dem for å gå til loven og omskjærelsen, så er han svært radikal mot dem som har et ”annet evangelium” enn det han hadde fått gjennom åpenbarelse, og han skriver i Gal 1,6-8: ”Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium, men det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han!” Han sier i Gal. 1,12 om dette: ”For jeg har ikke mottatt det, heller ikke har jeg lært det fra noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.”
 
Dette evangeliet beskriver han til Korinterne slik i 1 Kor 15,3-6: ”For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.”
 
Når han er tilbake i Israel etter sine misjonsreiser og sitter fengslet forklarer han dette for kong Agrippa slik i Apg 26,19-20: ”Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet. Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen.” Han er helt tydelig på at det er det samme evangelium han forkynner både til jøder og hedninger.
 
Det er dette budskapet som Jesus gav oss befaling om å forkynne til alle folk i misjonsbefalingen og det står slik i Luk 24,46-47: "Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem.” Budskapet om omvendelse som grunnlag for tilgivelse gjelder både i Jerusalem og til alle folkeslag! Det er masse andre bibelsteder også som bekrefter det.
 
I Efeserbrevet er Paulus ekstra klar på at det ikke er forskjell på jøder og hedninger, og han sier det slik i Ef 2,14-16: ”For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet.” Han sier videre i Ef 3,5-6: ”Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet.” Han gjør det helt klart at vi har samme arv, samme kropp og samme løfte som jødene på grunn av evangeliet.
 
Forholdet mellom jødene og oss som kristne tar jo Paulus for seg i detalj i Romerbrevet 9. til 11. kapittel.  Han gjør det helt klart at vi ikke har fått et nytt ”oljetre”, men vi er av nåde blitt podet inn i det ”jødiske” treet, og fått del i velsignelse. La meg sitere hva han sier fra Rom 11,1: ”Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme.” og fra Rom 11,17-18: ”Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem. Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg.” og fra Rom 11,28-29: ”På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud, for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.”
 
Jesus forkynte evangeliet om riket for Israel og for hele verden. Bibelen er tydelig på at det budskapet som Jesus forkynte evangeliet om riket slik det står i Matt 4,23: ”Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket.” Dette evangeliet om riket skulle også forkynnes for hedningene slik det står i Matt 24,14: ”Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.” De tolv apostlene hadde jo fått klar beskjed i Matt 19,28: "Sannelig, jeg sier dere: Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer.” Dette er riket for Israel og for alle frelste fra hele verden, og det er naturlig at disiplene var interessert i når dette skulle begynne slik det står i Apg 1,6: ”Mens de var sammen, spurte de ham: "Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?" Engelen Gabriel hadde jo også sagt til Maria før hun fødte Jesus i Luk 1,31-33: ”Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme." Dette ble ikke oppfylt da Jesus var her første gang, men Bibelen er klar på at han skal regjere hele verden fra Jerusalem når han kommer tilbake.
 
Da blir det ikke bare de tolv apostlene som skal sitte på troner og regjere sammen med Jesus, men også ”de som holder ut til enden” og ”den som seirer” og lever for Jesus, slik det står om de i hedning menigheten i Laodikea i Åp 3,21: ”Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone.” Paulus skriver også om dette til Timoteus i 2 Tim 2,12: ”Holder vi ut, skal vi også herske med ham. Fornekter vi, skal han fornekte oss.” Da Johannes fikk åpenbaringen står det også om dem som har del i oppstandelsen i
Åp 20,4: ”Jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot merket på pannen eller hånden. De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år.” og v.6: ”Salig og hellig er den som får ta del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske som konger sammen med ham i tusen år.”
 
Det er virkelig skremmende når noen sier at de velger å følge Paulus på bekostning av resten av Bibelen. Paulus advarer jo sterkt om de som holder seg til ham eller Apollos eller andre, og ikke til Kristus, og spør i 1 Kor 1,13: ”Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn? Er Kristus blitt delt?” Det er summen av Guds Ord som er sannhet, og ikke noen oppdiktet nådeperiode fra ca. 62 e.Kr. De som leser Bibelen direkte, og den alene ute i Afrika eller ellers, vet jo ikke om noen slike årstall!
 
Jesus er i himmelen nå sammen med de mange frelste som har dødt og er der. Han kommer imidlertid snart tilbake slik Paulus selv skriver i 1 Kor 15,51-52: ”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.” Han sier ofte i Bibelen at Jerusalem med Sion er HANS by og han har gitt den til Israel for alltid, slik det står i Sal 132,13-14: ”For Herren har utvalgt Sion, henne vil han ha til bolig: "Dette skal alltid være mitt hvilested, her vil jeg bo!” Herfra skal velsignelse gå ut til hele verden og etter at han har utryddet de ugudelige skal han herske over Fredsriket sammen med sine apostler og de hellige som skal herske med ham i tusen år. Jeg gleder meg til å være med vår Frelser og Herren Jesus Messias der, og etter dette kommer det nye himler og en ny jord hvor rettferdighet bor. Nå har vi blitt levende i vår ånd med Kristus slik Paulus sier i Ef 2,6: ”I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.” Det er herlig å oppleve å være forent med Jesus i vår ånd, men enda herligere når vi skal se ham som han er og bli ham like.
 
Jeg vil til slutt oppmuntre alle til å lese Bibelen grundig fra perm til perm. Ikke bare plukke ut et vers her og der til velsignelse, men se sammenhengen og den er gitt oss for at vi skal lære å kjenne Gud og Jesus.