Jeg har i mange år vært opptatt av hvordan Jesu bønn i Joh. 17 blir ”forvridd” til å bety noe annet enn det som Jesus virkelig sier og ber om. La meg sitere fra Joh. 17,20-23: ”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”
 
Det er når vi blir ett med Gud gjennom Jesus at hans herlighet blir åpenbart gjennom oss at mennesker kommer til tro. Det guddommelige nærværet avslører synd og urenhet og fører til omvendelse og tro. Vi leser om denne erfaring i 1. Kor. 14,24-25: ”Hvis alle taler profetisk når en av disse kommer inn, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle; hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil kaste seg ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig blant dere!”
 
Jeg finner ingen ting i Jesu bønn som skulle tilsi at enhet mellom kristne menigheter i seg selv fører til fremgang for evangeliet og erfaringen viser tydelig dette. Enhetsarbeid
kan føre til mange gode følelser, men på sikt fører det sjelden til samlet vekst for Guds rike. Tvert i mot fører vekkelser og åndelig oppvåkning til spenninger og strid,slik Jesus sa. Det er i tider av stillstand at det føles godt å snakke om samarbeid og enhet, men opplever da en av menighetene at noen tennes i brann og ser stor vekst, vil det ofte være noen ”vanekristne” som ikke liker det, og det blir konflikt. Å være i brann for Jesus er å være i krig med djevelen, og det vil dessverre alltid være noen sløve kristne som er hans medspillere.
 
De som virkelig er blitt født på ny av Guds Ånd og er blitt ett med Ham, de er allerede ett med hverandre, uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Vi finner ingen støtte i Guds ord for at Jesus kom med enhet som mål,nei, han kom med SANNHETEN – og Han var selv sannheten. Guds ord er den endelige autoritet når det gjelder sannheten, og den er fasiten. Jesus ba i samme bønn vers 17: ”Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.”
 
Enhet kan ikke bygges på gode følelser og tanker om å unngå å snakke om det en ikke er enige om.Enhet kan kun bygge på sannhet – det å ta Guds ord på alvor fra perm til perm. Om noen ønsker enhet uten å kunne akseptere ALT Guds ord, blir det ingen Åndens enhet, da det er Guds Ånd som har inspirert hele Guds Ord – Bibelen.
 
Jeg vil gjerne ta med et lite utdrag fra min bok: ”Jesus – revolusjonæren som tok et oppgjør med religion”fra kapittel 6:

Jesus var ingen ”fredsmekler”.  
Med sin radikale forkynnelse skapte han splittelse og sinne. Fra Jesu forkynnelse forstår vi imidlertid at fred med Gud er krig med djevelen. Derfor sa Jesus i Luk 12:51-53: 
”Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.”
 
Det ble splittelse og strid på grunn av Jesus.
Da folkemengdene hørte Jesu undervisning, skapte det stor strid og splittelse. Noen mente han var Messias eller en profet, mens andre mente han var en forfører. Bibelen forteller oss i Joh 7:43: 
”Da ble det splittelse i folkemengden på grunn av ham.”
Og i Joh 10:19-21 kan vi lese: 
”Nå ble det igjen splittelse blant jødene på grunn av det han hadde sagt. Mange av dem sa: "Han har en ond ånd i seg, han er gal. Hvorfor hører dere på ham?" Andre sa: "Slik taler ikke en som har en ond ånd. En ond ånd kan da ikke åpne øynene på blinde!" 
            
Det Jesus sa utfordret menneskene og noen elsket det, mens andre hatet det. Slik kan det også være i menighets-samlinger hvor sannheten kan skape splittelse slik apostelen Paulus skriver i 1 Kor 11:18-19: 
”For det første hører jeg at det er splittelse blant dere når dere kommer sammen som menighet, og jeg tror at det er noe i det. For det må være partier blant dere, så det kan bli klart hvem det er som holder mål.” 
Han mente at det var viktig med splittelse for å få avklart hvem som stod for sannhet.
 
Jesus oppfordret ikke til strid.
Jesus stod for radikale sannheter, og han visste at disse kunne skape store konflikter, slik de gjorde med ham selv. Han er allikevel klar på at vi ikke skal være mennesker som ypper til strid. Han sier det på denne måten i Bergprekenen som vi har sitert andre ting fra i Matt 5:9:
”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.”
Paulus formante også de kristne til å stå sammen i 1. Kor. 1,10: 
«Nå formaner jeg dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle fører den samme tale, og at det ikke må være splittelser blant dere, men at dere må være fullt og helt knyttet sammen i det samme sinn og i den samme overbevisning.
 
Åndelige vekkelser har alltid skapt splittelse og strid.
Det er tydelig at vekkelse og åndelig fornyelse alltid fører med seg konflikter.Leser vi kirkehistorien ser vi det i forbindelse med Jan Huus, Martin Luther, Baptistene, John Wesley og metodistene, Hans Nielsen Hauge, Frelsesarmeen, Pinsebevegelsen, Åge Samuelsen og mange andre. 
            
Det er egentlig enkelt å forstå årsaken. I Joh 16:33 sa Jesus det helt klart siste kvelden han var sammen med sine disipler: 
 
”Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" 
Og i Joh 15:19-20: 
”Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere.Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.”
 
Når vi våger å tale imot synd, urenhet og lunkenhet, vil de som lever i noe av dette reise seg til opprør mot oss, slik de gjorde mot Jesus og de første kristne. Det alvorlige er at menigheter som er startet i vekkelse, ganske fort opplever at noen blir lunkne. Når forkynnelsen blir radikal, reiser de seg til motstandog vil prøve å stoppe det. 
            
Ofte kan angrepene fra religiøse, lunkne mennesker være mer bitre og harde enn fra mennesker utenfor menighetene. Derfor er det få som tør å angripe synd og lunkenheti forkynnelsen, men i 2 Tim 3:12 står det: ”Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” 
            
Vi trenger å vokse i modenhet og bli mer som Jesus! Han var ikke konfliktsky, men ertet på seg de religiøse lederne gang på gang ved å gjøre utradisjonelle ting og tale radikale budskap. Jesus fortalte også sine disipler at de burde være på vakt hvis det ikke ble motstand mot det budskapet de forkynte. I Luk 6:26 sa han: ”Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene.”
 
De første kristne skapte også sterke konflikter.
Når vi leser Apostlenes gjerninger, ser vi at det hele tiden var vanskeligheter og forfølgelserder Jesu disipler forkynte. Da Stefanus, en av diakonene i menigheten i Jerusalem talte, står det i Apg 7:54-57: 
”Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham.Men Stefanus var fylt av den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen.” 
            
Han ble den første martyrblant de kristne etterfølgerne av Jesus. Etter hvert ble alle Jesu tolv disipler, som også ble kalt apostler, drept og led martyrdøden, med unntak av Johannes.
 
La oss inderlig be om at vi får leve i Den Hellige Ånd i full enhet med Gudgjennom Jesus Kristus – ja fullkomment til ett med ham så Han kan åpenbares gjennom vårt liv. Kampen for sannheten må komme høyere enn søken etter enhet. Vi må ikke la konfliktskyhet hindre oss i å tale Guds ord klart og rett. Vår søken etter enhet må være søken etter å bli enda mer ett med Jesus Kristus, slik at hans gjerninger vises i våre liv.

Siden dette ordet kommer opp i det brevet fra Jesus jeg deler i dag til menigheten i Filadelfia, så vil jeg gjerne kommentere en del skremmende uttalelser som har kommet inn som kommentarer på min hjemmeside. Det handler om at den evige frelsen kan du aldri miste, men den daglige frelse eller helliggjørelsen kan «lide skibbrudd». Det skrives at det er godt å vite at frelsen «ikke er avhengig av oss», dvs. at vi er klar for himmelen, selv om vi ikke lever det kristne livet. Det stemmer overhodet IKKE med hva Guds ord sier. Tvert i mot er det nettopp det som blir advart om igjen i de forskjellige brevene, og i brevet i dag til Filadelfia er det Jesus selv om snakker om den evige seierskransen og sier: Hold fast på det du har så ingen tar seierskransen fra deg.
 
Den som tror han står må passe seg så han ikke faller.
I 1. Kor. 10 trekker Paulus fram Israels folks utgang av Egypt som et symbol på frelsen i Kristus, og viser til at de fleste av dem ikke kom inn i landet på grunn av ulydighet. Han viser at «begynt er ikke fullendt» og at alt det han skriver her av advarsler er spesielt for oss slik det står i v. 11: «Det som hendte med dem, skulle være til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!» Dette handler om vårt evige ve og vel. Les gjerne hele kapittelet for å se sammenhengen. 
 
Bibelen forteller oss rett ut at «uten helliggjørelse skal ingen se Gud». 
Vi er frelst og tar imot Guds nåde ved tro – levende tro! Den Guds nåde vi tar imot helt gratis, den har en kraft i seg som viser sin ekthet i fruktene våre. Paulus sier i Titus 2,11-13: «For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.» Han sier det slik i Rom. 8,3-4: «Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss. Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil.» og i v. 14: «så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn»! Dette handler om vår rettighet også innfor det evige liv, da det kun er Guds barn som hentes hjem til herligheten når vi dør eller Jesus kommer igjen. 
 
Paulus krever frihet fra synd for de som skal «arve Guds rike» - det evige liv.
1 Kor 6,9-11: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.»
Han kommer med enda lengre oppramsing av synd som ikke skal få den evige frelse, og dette skriver han til menigheter, og han innleder endog med å si at det er til «de hellige». Likevel er det tydeligvis ingen garanti å være med der, dersom en ønsker å samtidig leve i synd. La meg ta med hva han skriver til Galaterne, Efeserne og Kolosserne. 
Gal. 5,19-21: «Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike.»
Ef. 5,4-7: «Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende. Si heller takk til Gud! For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i urenhet eller er grådig, skal arve Kristi og Guds rike. Dette er jo avgudsdyrkelse. La ingen narre dere med tomme ord! For slikt gjør at Guds vrede rammer de ulydige. Gjør ikke felles sak med dem!»
Kol. 3,5-7: «La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. Alt dette gjør at Guds vrede rammer de ulydige. Blant dem var også dere den gang dere levde slik.»
 
Minner Timoteus om dette i det siste brevet vi har av Paulus i Bibelen.
Her finner vi i 2. Tim. 2,10-12: «Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal nå fram til frelsen i Kristus Jesus og få evig herlighet. Dette er et troverdig ord: Døde vi med ham, skal vi også leve med ham. Holder vi ut, skal vi også herske med ham. Fornekter vi, skal han fornekte oss.» Han «ønsker at de skal nå fram til frelsen og evig herlighet.» Det går jo tydeligvis an å miste, slik han også skriver til Galaterne i 4,11: «Jeg er redd for dere at jeg skulle ha strevd forgjeves med dere.»
 
Det finnes massevis av advarsler i alle brevene om å bevare troen, så vi kan få del i den evige frelse. Jesus kom for å «frelse oss fra våre synder» og det skjer ikke når vi dør! Det er mens vi er her at vi må oppleve det nye livet å bli renset fra våre synder i Jesu blod, og få oppleve at «lovens krav oppfylles i oss, vi som ikke vandrere etter kjødet men Ånden.» Det er de som har forkastet synden og alt urent og opplevd å få det «rene livet av Den Hellige Ånd» som er klar til å bli med ham når han kommer. Derfor står det flere steder at vi må skitne til våre sinn, men være hellige i all vår ferd! Vi er enda i denne verden og ikke fullkomne, men kommer det ting som overlister oss, så har vi en klar vei vist oss i 1. Joh. 1,9: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» Det er aldri farlig å kjenne på en følsom samvittighet. Den hjelper oss å hele tiden være nær Gud. Jeg vil heller være der, enn å leve i en falsk trygghet som Jesus snakket om i Matt. 7,22: «Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’» Må Gud velsigne deg og hjelpe deg å hengi deg til Jesus og hans vilje – da er du evig trygg! Han vil ALDRI støte noe bort – det er du selv som må gjøre det!

Jesus ba ikke om enhet blant kristne menigheter.
 
Det er et svært aktuelt tema som Torben Søndergaard tar opp i denne videoen. Jeg har også i mange år vært opptatt av hvordan Jesu bønn i Joh. 17 blir ”forvridd” til å bety noe annet enn det som Jesus virkelig sier og ber om. La meg sitere det her fra Joh. 17,20-23: ”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”
 
Det er når vi blir ett med Gud gjennom Jesus at hans kraft og herlighet blir åpenbart gjennom oss, at mennesker kommer til tro. Det er det guddommelige nærværet som avslører synd og urenhet og fører til omvendelse og tro. Vi leser om denne erfaring i 1. Kor. 14,24-25: ”Hvis alle taler profetisk når en av disse kommer inn, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle; hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil kaste seg ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig blant dere!”
 
Jeg finner ingen ting i Jesu bønn som skulle tilsi at enhet blant kristne menigheter fører til fremgang for evangeliet, og erfaringen viser tydelig dette. Enhetsarbeid kan føre til mange gode følelser, men på sikt fører det ikke til samlet vekst for Guds rike. Tvert i mot finner vi at vekkelser og åndelig oppvåkning fører til spenninger og strid, slik Jesus sa. Det er i tider av stillstand eller tilbakegang at det føles godt å snakke om samarbeid og enhet, men opplever en av menighetene at noen tennes i brann og ser stor vekst, vil det ofte være noen ”religiøse” og ”vanekristne” som ikke liker det, og det blir konflikt. Å være i brann for Jesus er å være i krig med djevelen, og det vil dessverre alltid være noen sløve som er hans medspillere.
 
De som virkelig er blitt født på ny av Guds Ånd og er blitt ett med Ham, de ER ALLEREDE ett med hverandre automatisk, uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Vi finner ingen støtte i Guds ord for at Jesus kom med enhet som mål, nei, han kom med SANNHETEN – og Han var selv sannheten. Guds ord er den endelige autoritet når det gjelder sannheten, og den er fasiten. Jesus ba i samme bønn vers 17: ”Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.”
 
Enhet kan ikke bygges på gode følelser og tanker om å unngå å snakke om det en ikke er enige om. Enhet kan kun bygge på sannhet – det å ta Guds ord på alvor fra perm til perm. Om noen ønsker enhet uten å kunne akseptere ALT Guds ord, blir det ingen Åndens enhet, da det er Guds Ånd som har inspirert hele Guds Ord – Bibelen.
 
Jeg vil gjerne ta med et lite utdrag fra min bok: ”Jesus – revolusjonæren som tok et oppgjør med religion” fra kapittel 6:
 
Jesus var ingen ”fredsmekler”.  Med sin radikale forkynnelse skapte han splittelse og sinne. Fra Jesu forkynnelse forstår vi imidlertid at fred med Gud er krig med djevelen. Derfor sa Jesus i Luk 12:51-53: 
 
”Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.”
 
Det ble splittelse og strid på grunn av Jesus.
Da folkemengdene hørte Jesu undervisning, skapte det stor strid og splittelse. Noen mente han var Messias eller en profet, mens andre mente han var en forfører. Bibelen forteller oss i Joh 7:43: 
”Da ble det splittelse i folkemengden på grunn av ham.”
 
Og i Joh 10:19-21 kan vi lese: 
 
”Nå ble det igjen splittelse blant jødene på grunn av det han hadde sagt. Mange av dem sa: "Han har en ond ånd i seg, han er gal. Hvorfor hører dere på ham?" Andre sa: "Slik taler ikke en som har en ond ånd. En ond ånd kan da ikke åpne øynene på blinde!" 
            
Det Jesus sa utfordret menneskene og noen elsket det, mens andre hatet det. Slik er det ofte med sannheten – menneskene er enten for eller imot.
 
Også i menighetssamlinger skaper sannheten splittelse, og apostelen Paulus skriver i 1 Kor 11:18-19: 
 
”For det første hører jeg at det er splittelse blant dere når dere kommer sammen som menighet, og jeg tror at det er noe i det. For det må være partier blant dere, så det kan bli klart hvem det er som holder mål.” 
            
Han mente at det var viktig med splittelse for å få avklart hvem som hadde rett.
 
Jesus oppfordret ikke til strid.
Jesus stod for radikale sannheter, og han visste at disse kunne skape store konflikter, slik de gjorde med ham selv. Han er allikevel klar på at vi ikke skal være mennesker som ypper til strid. Han sier det på denne måten i Bergprekenen som vi har sitert andre ting fra i Matt 5:9:
 
”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.”
 
Åndelige vekkelser har alltid skapt splittelse og strid.
Det er tydelig at vekkelse og åndelig fornyelse alltid fører med seg konflikter. Leser vi kirkehistorien ser vi det i forbindelse med Jan Huus, Martin Luther, Baptistene, John Wesley og metodistene, Hans Nielsen Hauge, Frelsesarmeen, Pinsebevegelsen, Åge Samuelsen og mange andre. 
            
Det er egentlig enkelt å forstå årsaken. I Joh 16:33 sa Jesus det helt klart siste kvelden han var sammen med sine disipler: 
 
”Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" 
 
Og i Joh 15:19-20: 
 
”Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere. Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.”
 
Når vi våger å tale imot synd, urenhet og lunkenhet, vil de som lever i noe av dette reise seg til opprør mot oss, slik de gjorde mot Jesus og de første kristne. Det alvorlige er at menigheter som er startet i vekkelse, ofte ganske fort opplever at noen blir lunkne. Når forkynnelsen blir radikal, reiser de seg til motstand og vil prøve å stoppe det. 
            
Ofte kan angrepene fra religiøse, lunkne mennesker være mer bitre og harde enn fra mennesker utenfor menighetene. Derfor er det få som tør å angripe synd og lunkenhet i forkynnelsen, men i 2 Tim 3:12 står det: ”Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” 
            
Vi trenger å vokse i modenhet og bli mer som Jesus! Han var ikke konfliktsky, men ertet på seg de religiøse lederne gang på gang ved å gjøre utradisjonelle ting og tale radikale budskap.
            
Jesus fortalte også sine disipler at de burde være på vakt hvis det ikke ble motstand mot det budskapet de forkynte. I Luk 6:26 sa han: ”Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene.”
 
De første kristne skapte også sterke konflikter.
Når vi leser Apostlenes gjerninger, ser vi at det hele tiden var vanskeligheter og forfølgelser der Jesu disipler forkynte. Da Stefanus, en av diakonene i menigheten i Jerusalem talte, står det i Apg 7:54-57: 
 
”Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham. Men Stefanus var fylt av den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han:«Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen.” 
            
Han ble den første martyr blant de kristne etterfølgerne av Jesus. Etter hvert ble alle Jesu tolv disipler, som også ble kalt apostler, drept og led martyrdøden, med unntak av Johannes.
 

Vi hører ofte i dag om kristne som lever i synd, som vet at de gjør feil, men som trøster seg med at Gud er jo god og nådig, og de setter sin lit til Guds nåde. Når det blir snakket om dette er det mange som sier at det er jo et dårlig vitnesbyrd, og de burde ikke leve på den måten. Om en skulle våge seg til å si at de er jo ikke frelst, ja, da kommer pekefingeren og vi hører slikt som ”vi kan ikke fordømme noen”, eller ”det er bare Gud som kjenner hjertene”.
 
Det er sant at bare Gud kjenner hjertene, men han er også tydelig på at ”det som hjertet er fullt av, flyter munnen over med” og ”på frukten skal treet kjennes”. Hvorfor har vi fått Guds ord? Blant annet for at det gir oss sannheten, og det står i Hebr. 4,12-13: ”Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.”En av oppgavene som Guds ord har er å ”dømme”. Jesus sa også at ”den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.”Vi har ikke noe med å dømme dem som er utenfor, men på grunnlag av Guds ord har vi allikevel et mandat til å dømme, slik Paulus skriver i 1. Kor. 5,13: ”Er det ikke dem som er innenfor, dere skal dømme?”
 
Guds ords tydelige tale er det vår oppgave å forkynne.
Det er områder i Guds ord som vi ikke helt forstår eller som er uklare, men når det gjelder selve frelsen og det nye livet er Guds ord svært tydelig. Bibelen er klar på at vi må bli født på ny for å komme til himmelen. Uten et nytt hjerte og en ny ånd har vi ingen forhåpning om å kunne arve Guds rike og et evig liv. Dette er en gave som vi mottar av nåde ved tro, og vi har ingen mulighet til å kunne fortjene den ved egne gjerninger. Når vi har mottatt denne gaven, vil det vise seg helt tydelig i livet vårt. Bibelen forteller tydelig at ”tro uten gjerninger er død”, og når vi blir født på ny får vi en ny ånd i oss som gjør at vi vil følge Jesus og ikke vår egen vilje. Vi har fremdeles vår kropp, men Bibelen er tydelig på at ”hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn.”Dette er klare ord, og ordene er gitt oss for at vi skal kunne dømme om ting.
 
Det går ikke an å være ”halvveis” kristen.
Å være kristen er å være Jesu disippel. En disippel går i lære og er i stadig utvikling. Vi er ikke fullkomne og kan feile, men om vi feiler så angrer vi, bekjenner våre synder og vender oss bort fra dem, slik Guds ord sier. Det finnes ingen tilgivelse uten omvendelse, slik Jesus sa til kvinnen som var grepet på fersk gjerning i hor: ”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer.” 
 
Paulus skriver til en kristen menighetog uttrykker seg slik i Gal. 5,19-25: ”Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær. Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden.”
Han sier rett ut at ”de som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike!”De er ikke bare ”et dårlig vitnesbyrd” eller ”dårlige forbilder”, de er fortapt! På vei til et evig helvete borte fra Gud. Det står helt klart: ”De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær.”Vi behøver ikke å lure på hva det betyr.
 
Mange som kaller seg kristne er tydelig på vei til helvete.
Guds ord er sannheten! Det er fasiten, og behøver ikke å tolkes der hvor det står klart og tydelig. Vi fikk ofte høre tidligere om presten som fortalte småjenta at det er sant at Jesus sa dette, men det var nok ikke slik han mente det. Hun svarte: Hvis ikke Jesus mente hva han sa  - hvorfor sa han heller ikke hva han mente!
 
Jesus mente hva han sa, og Bibelen er vår høyeste autoritet på rett og galt. Den gir oss rett til å forkynne og mene det den sier uten å be om unnskyldning for det. Vi har nettopp feiret 500 år siden reformasjonen, og det som skapte denne var ikke bare Luther som person, men at han fikk oversatt Bibelen til tysk som folk kunne forstå. Vi trenger å lese Guds ord og sannheten er at om vi leser den for å følge den, så er den ikke vanskelig å forstå. Det er når vi skal prøve å vri og vrenge på det at det blir vanskelig.
 
Gamle, gode sanger trenger vi å høre igjen.
Det var mange sterke sanger som i dag nesten har gått i glemmeboken. Jeg tror faktisk mange nye kristne kunne ha godt av å begynne å lese i sangbøkene. Der er det mye bibelsk visdom. La meg til slutt her ta fram en av dem:
”Nesten en kristen, endt høsten er
nesten en kristen, dommen er nær
nesten forfeiler seg, nesten ei frelser deg
nesten er dødens vei – nesten, men tapt.”
 
Jeg håper ikke at du er ”nesten en kristen”.Om du er det bør du søke Herren i dag og gi hele hjertet ditt til ham. Han har gjort alt klart og er rede til å gi deg et nytt og evig liv, men ingen kan få det nye livet uten å være villig til å dø fra seg selv! Det er ditt og mitt valg, og du kan ta det nå ved å si det til ham i bønn. 

Vi som kristne bruker mange begreper fra Skriften som vi legger litt forskjellig mening i. Jeg vil i dette blogg innlegg ta for meg begrepene “frelst”, “Rettferdiggjort” og “Helliggjort”.

Noen er av den oppfatning at det er nok å bli frelst, slik at en har sikret seg sin billett til Himmelen, men ser på dette med helliggjørelse som en type ”dessert” som er greit nok, men noe en kanskje kan vente litt med. Stemmer dette, eller hva skal vi tro?

Hva sier Bibelen om disse begrepene?
Jeg skal ikke gå i detaljer om dette her, men gi en liten innføring i hva Bibelen sier om dette. Uttrykket ”å bli frelst” og ”ta imot Jesus i hjertet” er moderne begrep som ikke brukes i Bibelen og heller ikke mye i vekkelseshistorien. Bibelen snakker om at mennesker ”kom til tro” og ble ”disipler”, og ”tallet på disiplene øket sterkt”. 

Å ta imot Jesus i hjertet refererer jo til Rom 10,9: ”Hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.” Dette settes ofte sammen med Åp 3,20: ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.” Denne uttalelsen av Jesus ble imidlertid ikke gjort til ”ikke-kristne”, men til en ”frafallen” menighet – nemlig Laodikea. 

Jeg tror egentlig at begge disse begrepene er litt misvisende, da det å bli frelst brukes i Bibelen oftest om den evige frelse, som for eksempel Matt 24,13: ”Den som holder ut helt til slutt, han skal bli frelst.” Det taler om den evige frelse som vi håper på, og vi er ennå ikke frelst i den betydning. Jeg tror det vil være langt viktigere å bruke uttrykk som ”kom til tro på Jesus” eller ”omvendte seg” som det brukes ofte i Bibelen, for eksempel i Apg 11,21: ”Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om til Herren.”

Hvordan blir vi en Jesu disippel?
Bibelen forteller at de nye som kom til tro etter at Ånden falt på Pinsedagen, ble oftest kalt disipler. Det var først i Antiokia hvor begrepet kristne ble brukt, slik det står i Apg 11,26: ”Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt kristne.” 

Å komme til tro på Jesus er å si JA til å bli Hans disippel! Kristenlivet begynner med å velge å bli en disippel – det er første skritt på veien. Da Peter holdt sin første tale på Pinsedagen, ropte folk: Hva skal vi gjøre? Da svarer Peter i Apg 2,38: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.” og det står videre i vers 41: ”De som tok imot hans budskap, ble døpt, og den dagen ble rundt tre tusen lagt til menigheten.” 

Det å velge å tro på Jesus er å gjøre Ham til Herre, Mester og sjef i livet ditt, og begynne i lære hos ham! Denne troen på Jesus gir deg et nytt liv med en ny ånd i deg som elsker Jesus og alt han sier i sitt ord. Det forandrer din måte å leve på, da den synd du likte å leve i før vil du nå avsky, og du vil elske å lese Guds ord, søke andre troende disipler, og følge Jesus. 

Bibelen sier at om din tro ikke forandrer måten du lever på, så er det ingen levende tro slik det står i Jak 2,26: ”Som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger.” Jesus sa klart at vi skal kjenne menneskene på fruktene av livet, og i Matt 7,21 sier han: ”Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.” Det er dette Bibelen kaller å bli ”født på ny”. 

Hva med begreper som rettferdiggjørelse og helliggjørelse?
Begge deler er avgjørende for å komme til himmelen, og begge deler er noe vi har i Jesus når vi blir født på ny. Paulus sier det slik i 1 Kor 1,30-31: ”Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som roser seg, skal rose seg av Herren, slik det står skrevet.”

Rettferdiggjørelse er at vi som var skyldige i synd har på grunn av Jesu død og oppstandelse blitt erklært uten skyld. Dette skjer når vi aksepterer Jesus som vår stedfortreder. Når han døde på korset tok han hele straffen for vår synd og utslettet ”gjeldsbrevet” mot oss. Vi blir erklært rettferdige og uten skyld av bare nåde ved at vi tar imot Hans død som soning for vår synd. 

Helliggjørelse er også noe som vi har i det verket Jesus gjorde for oss på Golgata. Vi er ”helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle” (Hebr 10,10) Likevel er det noe som har å gjøre med å gå i lære som disippel. 

Paulus sier i Fil 2,12-13: ”Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” Vi er kalt til å leve et hellig liv, som er det naturlige liv når Jesus er vår Mester. Han virker det i oss, men samtidig så har vi en fiende som vil friste og dra oss for bort fra livet med Gud. Derfor advarer Gud oss i sitt ord og sier i 1 Tim 1,19: ”Noen har kastet fra seg den gode samvittighet og har lidd skibbrudd på troen.” 

Paulus skriver også i 1 Tim 4,1: ”Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter. ” og likeså i 1 Tim 6,10: ”Kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen.” Derfor trenger vi å bli stadig påminnet om å vandre i det nye livet, og ikke la det daglige livet føre oss bort fra Jesus. Derfor minner også bibelen oss i Hebr 12,14: ”Uten helliggjørelse skal ingen se Herren.”

Herren kaller deg til å leve ut Hans vilje med ditt liv!
Uansett hvor du er i dag, så har du et valg og et kall fra Jesus om å komme ham nær, slippe dine egne lyster og tanker og søke Han og Hans vilje med ditt liv. Føler du at du er kommet litt på avveier, så søk Herren nå, rop på Jesus og omvend deg fra det som du kjenner ikke er rett for Gud. Legg alt frem for Ham og bestem deg for å snu ryggen til det du opplever som syndige lyster! Når du bestemmer deg, så kommer Herren deg til hjelp slik vi leste i Fil. 2,13: ”Det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” Ta tid til å lese i Bibelen, be og lytt til Herren i bønn og Han vil vise deg veien.dit.

Jeg skrev for en tid siden en blogg om ”Engang frelst betyr ikke at du er garantert det evige livet!” og tok for meg bibelsitater kun fra Paulus brev som er skrevet etter ca. år 62. Jeg lovet å komme med en ny blogg med utdrag av skriftsteder fra andre steder i Bibelen, og det kommer nå. Min bønn er at du som leser dette skal gå til ”fasiten” som er Guds ord og sjekke om det er slik som jeg skriver. Det fortelles i Apostlenes gjerninger følgende i Apg 17,10-11: ”Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa. Da de var kommet dit, gikk de til jødenes synagoge. Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.” Det er et slikt sinnelag vi bør ha og granske i skriftene daglig om det er slik det forholder seg. Jeg har bare en hovedhensikt med å skrive dette, og det er at ingen skal bedra seg selv – tro at alt er OK og på den store dagen finne ut at det ikke var det, og møte ordene fra Jesus: ”Gå bort fra meg!”
 
La meg begynne med Jesu egne brev til menighetene i Lilleasia fra Åpenbaringsboken, og her sier Jesus i Åp 3,11: ”Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!” Mange har hatt en nesten foraktelig holdning til dette og lignende vers, og sier at de er ”defensive” og selvopptatte. Vi vil være offensive og tror på en stor vekkelse med mange nye kristne. Det er mulig det kommer, men vi skal virkelig ta på alvor Jesu egne ord. Han hadde ikke sagt dette om det ikke var viktig, og at noen kom til å forlate troen og miste sin krone! Må det bare ikke gjelde deg og meg.

Jesus sa også i Åp 2,25-26: ”Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. Den som seirer og til det siste holder fast på de gjerninger jeg vil dere skal gjøre, ham vil jeg gi makt over folkene.” Her snakker han om dem som seirer og holder fast på de gjerninger som han vil vi skal gjøre. Legg merke til at han snakker til hedning-kristne som lever i endens tid.
 
Jesus sier til menigheten i Sardes i Åp 3,3: ”Husk hvordan du tok imot og hørte! Hold derfor fast, og vend om! Men hvis du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg.” Han begynner sitt brev til denne menigheten med å si ”Du har navn av å leve, men du er død!” Hvilken alvorlig situasjon å være i.
 
Paulus skriver til Korinterne om ”forgjeves å ha kommet til tro” i 1 Kor 15,1-2: ”Jeg kunngjør for dere, brødre, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte — så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro.” Han fortsetter i sitt andre brev til dem og sier at han er redd at slangen har fått narret dem slik han narret Eva, slik det står i 2 Kor 11,3-4: ”Jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus. For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot.” og han skriver videre i 2 Kor 12,21: ”Jeg er redd min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, når jeg kommer og får mange å sørge over, fordi de har syndet og ikke angret sin umoral og horing og sitt utsvevende liv.” Til slutt i brevet kommer han med en oppfordring som jeg tror mange i vårt land trenger å ta på alvor og etterfølge i 2 Kor 13,5: ”Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.”
 
Om det ikke var mulig å falle fra troen og gå fortapt etter å ha tatt imot frelsen, hvordan kunne da Paulus skrive dette alvorsordet til Galaterne i Gal 5,2: ”Jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus gagne dere det minste.” og i Gal 5,4: ”Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven, er skilt fra Kristus, dere er falt ut av nåden.” Her sier han rett ut at de er ”falt ut av nåden”. Hva er det da igjen av frelsen?
 
Paulus skriver mange herlige og velsignede ord til menighetene i sine brev, og oppmuntrer og inspirerer dem og alle oss andre som leser brevene. De fleste av brevene har allikevel lange oppramsinger av synder som fører de kristne til fortapelse om de ikke omvender seg fra dem. Her er hva han sier i 1 Kor 6,9-10: ”Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.” Paulus sier det tydelig at ingen som lever slikt skal arve det evige Guds rike. Han sier også i Ef 5,5-6: ”For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike. La ingen narre dere med tomme ord! For det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige.”
 
Vi skulle tro at Paulus selv ville være trygg på at han ikke skulle bli forkastet, og kunne slappe av i tro på dette. Likevel kommer han med denne uttalelsen i 1 Kor 9,27: ”Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.” Det er tydelig at han var bevisst på at selv om ”ingenting kunne skille han fra Guds kjærlighet” så var det allikevel opp til ham å fullføre løpet.
 
Bibelen er klar på at vi må våke og be og vokte vårt hjerte mot vantro, slik det står i Hebr 3,12: ”Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.” Han sammenligner det med Israels folk under ørkenvandringen og erobringen av Kanaan i Hebr 3,19: ”Vi ser altså at det var vantro som gjorde at de ikke kunne komme inn.” Han sier videre at det handler om å holde fast ”helt til slutt” i Hebr 3,14: ”Vi har jo fått del i Kristus. Vi må bare helt til slutt holde fast ved det grunnlag vi hadde i den første tid.”
 
Et av de aller mest alvorlige vers i bibelen om frafall fra troen finner vi i Hebr 6,4-6: ”Når noen en gang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd,  har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester selv Guds Sønn på ny og gjør ham til spott.” Vi kan ikke leke med ”den himmelske gave”, og kan miste hans kall slik at vi ikke lenger kjenner dragningen mot Gud og frelsen.
 
Like alvorlig er Bibelens klare budskap i Hebr 10,26-27: ”Synder vi med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: dommen og Guds brennende iver som skal fortære dem som står ham imot.” og videre i Hebr 10,31: ”Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!” Vi møter ofte et svært lettsindig Gudsbilde i dag blant kristne. Gud er bare full av nåde og om vi synder så bærer han over med oss og vi kan bare komme og ”kose” oss på ”Pappas fang.” Gud elsker sine barn, men om vi lar synd eller lunkenhet komme til i vårt liv, da er vi ikke lenger Hans barn. Han sier til menigheten i Laodikea som trodde de hadde det kjempebra i Åp 3,16: ”Du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn.”
 
Fordi vår Gud er en ”fortærende ild”, er det massevis av oppmuntringer om å holde ut og være ivrige i troen slik vi leser i Hebr 6,11-12: ”Vi ønsker bare at hver og en av dere må være like ivrig etter å bevare håpets fulle visshet helt til slutt. Da må dere ikke være sløve, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet får del i løftene.”
 
Og Bibelen fortsetter med oppmuntring og formaning i Hebr 12,1-3: ”Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.”
 
Bibelen sier også at den han elsker den tukter han og fortsetter i Hebr 12,11-15: ”All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den. Derfor, rett ut de slappe hender og styrk de vaklende knær! La føttene gå rett fram på veien, så det halte ikke går av ledd, men heller blir friskt igjen. Legg vinn på å leve i fred med alle og strev etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Se til at det ikke er noen som lar Guds nåde gå fra seg! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.” Han ber oss se til ingen ”lar Guds nåde gå fra seg!”
 
La oss også se litt på hva Jakob skriver om å fristes og holde ut i fristelser. Vi leser fra Jak 1,12-16: ”Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: "Det er Gud som frister meg." For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død. Ta ikke feil, mine kjære brødre!”
 
Jakob er også klar på at troen alene eller troen i seg selv ikke kan frelse noen, og forklarer dette med beretningen om Abraham, troens far, som fikk dette vitnesbyrdet etter at Gud hadde sett at han var lydig. Vi leser fra Jak 2,14: ”Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?” og fra Jak 2,20-24: ”Vet du ikke, du uforstandige menneske, at tro er til ingen nytte uten gjerningene? Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble erklært rettferdig? Han brakte jo sønnen Isak som offer på alteret. Der ser du: Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt. Dermed ble dette skriftordet oppfylt: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt "Guds venn". Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro.”
 
Peter forteller oss at vi ikke må være ”uvirksomme og uten frukt” og ”sette enda mer inn på å befeste vårt kall og utvelgelse”. Jesus sier disse alvorlige ord til sine egne disipler siste kvelden de er sammen i Joh 15,6: ”Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner.” Hans egne disipler hadde mulighet til å ”bli kastet utenfor”, kastes på ilden og brenne om de ikke forble i ham. Peter sier det slik i 2 Pet 1,5-11: ”Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv, og det rette liv i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus. Men enhver som mangler dette, han er nærsynt, ja, blind; han har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder. Derfor, brødre, må dere sette enda mer inn på å befeste deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle; da skal det gis dere en full og fri adgang til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.”
 
Peter forteller helt klart at noen som har kommet ”fri fra det urene i verden” har muligheten til å ”fanges av dette og ligge under for det” og oppleve at det blir verre enn det var før de fant frelse. Det står slik i 2 Pet 2,20-21: ”Når noen har lært å kjenne vår Herre og frelser Jesus Kristus og er kommet fri fra det urene i verden, og de så igjen fanges av dette og ligger under for det, står det verre til med dem enn før. Det ville vært bedre for dem om de aldri hadde lært å kjenne den rette vei, enn at de først kjenner den og så vender seg bort fra det hellige bud som ble overgitt dem.” 
 
Jeg vil avslutte der jeg begynte – i brevene som Jesus selv skrev til menighetene i Lilleasia, og som gjelder oss alle i dag, både jøder og ikke-jøder som er kommet til tro på Herren Jesus Kristus. Jesus sier til menigheten i Efesus i Åp 2,5: ”Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort — hvis du ikke vender om.” Her står det konkret om troende som hadde falt, men som fikk muligheten til å ”vende om”.
 
Til menigheten i Sardes skriver Jesus alvorlig og advarer dem om å ikke  ”søle til klærne sine”, og da vil han ikke ”stryke deres navn ut av livets bok”. Det er virkelig alvorlig å tenke på at mennesker kan ha hatt sitt navn i Livets bok, og ha fått det strøket ut fordi de har levd i synd og skitnet til sine åndelig klær. Jesus sier det slik i Åp 3,4-5: ”Du har noen få i Sardes som ikke har sølt til klærne sine, og de skal følge med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Ja, den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke hans navn ut av livets bok, men kjennes ved hans navn for min Far og hans engler.”
 
Jesus kommer snart, og vi må følge Bibelens veiledning og ransake oss selv, vende oss bort fra urene og verdens ting, og leve helt med Herren. Jesus sier i Åp 3,19: ”Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det bli alvor og vend om!” Ikke noe sted er tryggere enn midt i Guds vilje med våre liv.
 
Det finnes ingen annen komplett sannhet enn Guds Ord. Guds Ord er vår fasit, og den må vi ikke legge noe til eller trekke noe fra, slik det står i Åp 22,18-19: ”Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.”

​Nei, det handler om at Gud ønsker å ha fellesskap med hellige og rene mennesker i all evighet. Mennesker som elsker ham av hele sitt hjerte og hater synd og alt urent. For å fremskaffe slike mennesker måtte han gjøre det mulig for oss å kunne dø fra vårt gamle, medfødte, syndige menneske. Vi er alle født som syndere, og ingen behøver å lære barn å gjøre ondt. Barn er ikke gamle før de er sjalu og sinte, og de må oppdras til å bli gode. Men selv med god oppdragelse klarer vi ikke å leve et hellig liv. Vi skal alle møte Gud som en 100% rettferdig dommer en dag, og får møte straff for det onde og belønning for det gode.
 
Guds løsning var at han sendte sin hellige og syndfrie sønn, Jesus, og lot han ta hele vår synd på seg, bli vår stedfortreder og ta Guds straffedom over vår synd på seg. Det gjorde at vi er fri fra straff, uansett hvor grusomt vi har syndet, om vi er villig til å akseptere Jesu forsoningsverk for oss og ta imot ham som hersker i livet vårt!
 
Men han gjorde mer enn å sone straffen for vår synd! Han døde og stod opp igjen og gjennom hans oppstandelse får vi muligheten til å få del i nytt liv inne i oss ved Den Hellige Ånd. Vi kan ved tro identifisere oss med ham, død med ham, bli begravet med ham i dåpen og stå opp igjen med ham til et nytt og evig liv med ham.
 
På denne måten åpnet Gud en dør for den fortapte menneskeslekt som ved Adams syndefall i Edens hage ble Guds fiender, under Guds vrede og dømt til et evig helvete borte fra ham. Derfor sier Joh. 3,16: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.”
Gud åpnet muligheten for oss å bli nye mennesker, syndfrie og rene, med en ny guddommelig natur inne i oss, født av Guds sæd og han har gitt oss Hans egen Hellige Ånd som gjør det naturlig for oss å hate synd og leve hellig. Ingen blir hellig i det øyeblikket de dør! Det må vi oppleve FØR vi dør, for bibelen sier at uten helliggjørelse skal ingen se Gud.
 
Muligheten til å dø fra vårt syndige liv og få nytt liv i Jesus ved Hans Ånd er Guds gave til oss mennesker. Det er Guds store nåde mot menneskeheten at han åpnet porten til himmelen for alle! Jesus sa at porten er trang og veien smal, men den er ÅPEN, Halleluja! Det er bare EN mulighet og det er Jesus. Han sa selv: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg!” Gi opp ditt selvstrev, vend om og ta imot Guds gave, og du vil OPPLEVE nytt liv komme inn i deg! Det er det evige liv sammen med Jesus! Det er evangeliet!

​Guds Ord er levende og kraftig! Det er Gud som selv taler gjennom sitt ord, og derfor kan vi aldri diskutere eller argumentere med det! Det ER sannheten, verken mer eller mindre. Det er mange som lytter til andre røster som vrir og vrenger på ordet. Noen tror mer på det de opplever som Jesus i sitt hjerte enn de tror på det skrevne og levende Guds Ord som er oss gitt, og hvor ”hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse . . .” Dette skrev Paulus i det siste brevet vi har av ham som vi har i Bibelen til sin disippel Timoteus.
 
Nå taler Gud til oss fra himmelen!
Det er derfor viktig at vi lytter nøye etter hva Gud taler til oss. Han talte i den gamle pakt med kraft og autoritet, men Bibelen sier at han nå taler fra himmelen! Det er alvorlig hvordan Bibelen selv beskriver dette i Hebr 12,25: ”Se til at dere ikke avviser ham som taler! De som avviste ham som talte sitt ord her på jorden, slapp ikke unna. Enda mindre skal vi gjøre det dersom vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen.” og videre i  Hebr 12,28-29: ”Siden vi altså får et rike som ikke kan rokkes, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste slik Gud vil, i ærbødighet og frykt. For vår Gud er en fortærende ild.”
 
Gud hater synd og vil rense våre liv så vi kan være klar for himmelen.
Han var en skremmende Gud da han åpenbarte seg for Moses og Israels folk ved Sinai, men han er enda mer skremmende i dag – en fortærende ild! Derfor står det også i Hebr 12,4-8: ”I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det gjaldt livet. Har dere glemt de manende ord som taler til dere som til sønner: Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, mist ikke motet når han refser deg. For Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av. At dere må lide, det tjener til å oppdra dere; for Gud behandler dere som barn. Finnes det en sønn som ikke blir tuktet av sin far? Hvis dere ikke får tukt som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn.” Hvor viktig det er at vi frykter, elsker og ærer ham som vi alle en dag skal møte ansikt til ansikt!
 
Gud tukter oss om vi ikke vil ta imot opplæring fra ham.
Da Johannes så ham sier han i Åpenbaringsboken: ”falt jeg som død ned for føttene hans.” Bibelen forteller at vi ikke må flekke til våre klær med synd eller urenhet, men ”jage etter helliggjørelse”. ​Bibelen kalte barn som ikke tok imot tukt for uekte. Vi ønsker ikke å være ”uekte barn”, nei, vi er villig til å ta imot tilrettevisning, tukt og opplæring. Det står om Jesus at han ”lærte lydighet av det han led!” Om Jesus trengte å lære lydighet, så trenger vi det langt mer. La oss innvie oss til Herren i denne tiden, legge av alt som forstyrrer vårt fellesskap med Gud.