​Advare eller skremme – er det samme sak?

Jeg la ut en litt provoserende sak på min Facebook-side i dag om å skremme folk til himmelen. Det som gjør at vi kan reagere veldig forskjellig på en slik uttalelse, er at vi tenker ofte at å skremme noen er å si noe farlig som egentlig ikke er sant. Når vi sier noe som er sant for å få folk til å reagere, kaller vi det heller for å advare, og det høres jo finere ut.
 
Brann i 1. etg. i et hus.
Jeg nevnte at det ville være uansvarlig av meg å ikke advare mennesker som jeg så sitte i 2. etg. i et hus når jeg stod utenfor og oppdaget at det var brann i 1. etg. Om jeg så at de som var oppe spilte høy musikk, sang og danset, og hadde det virkelig festlig, så ville jeg allikevel gjøre alt som stod i min makt for å advare dem og fortelle dem at de måtte komme seg ut snarest mulig. Jeg ville kanskje sette opp en stige, kaste stein mot vinduene, rope av full hals – ja, gjøre hva som helst for at de skulle se virkeligheten slik den var.
 
Skremme eller advare.
Vi ville kanskje ikke kalle dette for å skremme, men heller advare. Det ville jo i en slik situasjon vært kunstig om jeg klatret opp stigen, kom inn til dem og fortalte på en vennlig og god måte at det ville være best for dem å komme seg ut. Da ville de få det bedre og ha et godt liv, og ikke minst få fred inne i seg, slik vi ofte presenterer evangeliet. Imens så sprer flammene seg enda mer i 1. etg. Det ville vært helt uansvarlig for meg – det riktige ville være å gjøre alt jeg kunne for å forklare at de definitivt kommer til å brenne opp om de ikke kommer seg ut raskest mulig. Om de ikke ville komme ut, ville jeg kanskje forsøke å tvinge dem ut, da jeg visste at det stod om livet. Vi ville allikevel ikke kalt dette for å skremme, men det ville ha vært en fornuftig advarsel for å redde deres liv.
 
Om det derimot ikke var brann i 1. etg., men at det bare var oppspinn at det brant der, og jeg allikevel knuste vinduer, satte opp stige og ville ha dem ut, og ropte at det brant i 1. etg. for å få dem ut. Da ville vi med rette kalle det å skremme.
 
Vi tror Bibelen snakker sant!
Når vi snakker om himmel eller helvete, er dette noe vi alle kommer til å møte realiteten av en dag, enten vi liker det eller ikke. Bibelen har bevist sin sannhet på så mange måter – ikke minst gjennom hundrevis av profetiske forutsigelser skrevet over tusen år før det skjedde, og alle detaljer er gått i oppfyllelse. Vi ser bokstavelig mye av det som skjer i dag direkte forutsagt for to – tre tusen år siden. Bibelens historie blir også stadig bedre bekreftet av utgravinger som gjøres, og selv om ateister, humanister og motstandere har forsøkt å rive Bibelen i fillebiter, så står den stadig fastere i dag enn noen gang tidligere over hele verden.
 
Vi har lest bakerst i boka.
Bibelen forteller at vi alle skal møte Gud og vi kan lese om det i Åpenb. 20,12-15: ”Jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen — og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.” Gud er en rettferdig Gud, og hver eneste en av oss vil få en rettferdig dom. Når vi leser dette forstår vi at den eneste veien til redning er å ha vårt navn skrevet i livets bok. Da må det jo være interessant å finne ut hvordan vi får vårt navn innskrevet der!!
 
Er ditt og mitt navn skrevet i Livets Bok?
Det er det bare Bibelen selv som kan klargjøre for oss, og det handler om å bli født på ny gjennom å invitere Jesus inn som Herre og Mester i livet. Det har med å vende om fra et liv i synd og ulydighet mot Gud, til et liv hvor Guds Ånd driver deg. Rom 8,14-16 forteller oss: ”Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: "Abba, Far!" Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn.”
 
Dette er den herlige indre trygghet vi får når vi slipper Jesus til med sin kjærlighet i våre liv. Når vi har fått våre navn skrevet i Livets bok, handler det om å ha blitt borgere av et nytt land. Det blir naturlig for oss å følge det nye landets lover som er Bibelens ord. Det er Jesu kjærlighetsbrev til oss, og i vår forelskelse til ham, så er det vår største glede å følge alt det han ønsker vi skal gjøre. Jesus sa det selv til sine disipler siste kvelden han var sammen med dem i Joh. 14,15 og 21: ”Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham."
 
Det er ikke skremsel – det er alvorlig advarsel.
For oss å være med å fortelle mennesker at det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly har ikke noe med å skremme i den betydning av at vi truer med noe som ikke er sant – nei, det har med å advare om at det brenner i dødsriket i dag, og at det er mange som allerede har havnet der. I Luk 16,19 flg. forteller Jesus en beretning om en rik og en fattig mann. Bibelen sier ikke noe om at det var en lignelse, nei han sier ”det var en rik mann”. De døde begge og den fattige ble båret til paradis, mens den rike havnet i dødsriket der han var i stor smerte. I vers 27 står det: ”Da sa den rike: "Så ber jeg deg, far Abraham, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinens sted."
 
Mens den rike var der i fryktelige smerter hadde han fremdeles sin hukommelse, og da fikk han nød for sine brødre som ennå levde. Han ville ha Abraham til å sende den fattige, Lasarus, opp fra de døde for å advare dem, men ble fortalt at det lot seg ikke gjøre.
 
Dette er evangeliet – de gode nyhetene!
Joh. 3,16 handler nettopp om dette: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Evangeliet har med å redde mennesker fra den grusomme framtid i dødsriket og ildsjøen, og bringe dem inn til fred med Gud i en god samvittighet. Det er det herlige og trygge livet som Jesus har gjort tilgjengelig for oss. Vi trenger alle å komme til ham i daglig overgivelse til hans vilje og la Hans Ånd få lede og styrke oss. Da har vi en herlig framtid og en evig trygghet hos Bibelens Gud.