Forkynnelse uten Guds godhet?

Vi er blitt så vant med å bruke Guds kjærlighet og godhet som budskap til verden for å få dem til å søke Jesus, at vi har vanskelig for å fatte at det går an å ikke bruke det. Det gjelder absolutt meg selv også. Vi er vokst opp i en tradisjon i moderne tid hvor dette blir selve essensen i budskapet, men har vi fått noen gjennomgripende vekkelse? Nei, det har vi ikke. Skal vi bare fortsette på samme måte, eller bør vi være åpne for å lære fra originalen?

Apostlenes gjerninger – Guds godhet aldri forkynt til verden.
De første kristne så store vekkelser og førte skarer til Jesus. Har vi noe å lære, eller tør vi? Når vi leser igjennom Apostlenes Gjerninger, som må være vår praktiske lærebok i evangelisering og forkynnelse, finner vi at de ALDRI nevner Guds godhet i direkte forkynnelse til verden. Tvert i mot! Det de forkynner er Guds dom, at Jesus kommer for å dømme levende og døde og at han befaler folk å vende om. Etter Peters tale på Pinsedagen ble folket redde og ropte ut: Hva skal vi gjøre, brødre? Da kom budskapet: ”Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.” Det førte 3000 til menigheten.

I Kornelius hus forkynner Peter: ”han påla oss at vi skulle forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til dommer over levende og døde!” Når det var klart kunne han fortelle at Jesus kom og ved troen på ham kunne de få tilgivelse for syndene. Da falt Den Hellige Ånd over folket.

Det er mange andre fortellinger om dette, men jeg tar kun med Paulus i Athen. Etter å ha snakket med dem om deres Guder og altere, avslutter han med: ”nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.”

Forkynnelsen av Jesus og hans forsoningsverk kom med dommen som bakteppe. De oppfatter at de er vredens barn og Guds fiender. Da trer Jesus fram i et stort lys og de kunne gjøre som Paulus sier i 2. Kor. 5,21: ”Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!”

En personlig opplevelse fra Kenya.
I flere år arbeidet vi utelukkende med å nå unådde stammer med evangeliet, og særlig blant Samburu-stammen opplevde vi noen store gjennombrudd. Dette folket var livredde for Gud, og prøvde på mange rare måter å blidgjøre ham med blod og andre ting. Når da vi kunne komme å forkynne til dem at Gud har sendt sin sønn, Jesus, og latt han død som en soning for deres synd, så jeg at noe skjedde. Jeg spurte om det var noen som ville bli venner med Gud gjennom å ta imot hans sønn, Jesus, som Herre og Mester i livet, ja da hendte det at omtrent alle bøyde kne på markedsplassen.

For et års tid siden var det en som spurte meg: Hvorfor så dere så mange komme til Gud og søke frelse i Afrika, og det er så få som blir frelst her? Jeg måtte tenke litt, og så husket jeg Samburu-folket. Da gikk det plutselig opp for meg hva forskjellen var, og jeg sa: Jeg tror forskjellen er at der vi var visste de at Gud var sint på dem og de var redd ham, og når vi da kunne fortelle dem veien til å bli venner med Gud, få fred med ham, så ville alle komme, mens her i Norge lever de på en løgn om at Gud er glad i dem, og hvorfor skal de da bli frelst?

Gudsfrykt fører mennesker til frelse.
Enten det gjelder Apostlenes Gjerninger og forkynnelsen der, eller det gjelder vår opplevelse blant Samburu-folket, eller det var frykten i Jerusalem etter at Gud hadde drept Annanias og Safira, eller Paulus i Efesus, eller de store vekkelsene i det 18 og 19. århundre, så er det helt åpenbart at det er forkynnelsen av sannheten om at mennesket uten Gud er under Guds vrede, som fører til store innhøstninger for Jesus. Jeg tviler ikke på at det er mange forskjellige ting som Gud bruker for å overbevise enkeltpersoner, men om ikke frykten for Gud også ligger under, da undres jeg over motivet for å søke Guds frelse.

Jeg er fullt klar over at Gud bruker masse veier både til å føre oss til ham selv og for å holde oss nær til ham, og han skriver til menigheten i Rom: ”Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom.” Guds godhet blir satt opp i mot vredens dag, og da bør Jesu offer bli skinnende som et bevis på Guds godhet og at dette også skal drive oss til omvendelse.

Guds vrede over den ugudelige er nesten fraværende i forkynnelse i dag, og likevel forventer vi vekkelse? Likevel sier Joh. 3,36 klart: ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham.” Dette må verden få vite slik at de ikke skal gå rundt og innbilde seg at Gud er glad i dem slik de er, for det er han åpenbart ikke. Da kan de løpe til Jesus, angre sin synd, vende om og få del i hans herlige frelse.