Gjør deg rede til å møte Gud!

Jeg skrev for en tid siden en blogg om ”Engang frelst betyr ikke at du er garantert det evige livet!” og tok for meg bibelsitater kun fra Paulus brev som er skrevet etter ca. år 62. Jeg lovet å komme med en ny blogg med utdrag av skriftsteder fra andre steder i Bibelen, og det kommer nå. Min bønn er at du som leser dette skal gå til ”fasiten” som er Guds ord og sjekke om det er slik som jeg skriver. Det fortelles i Apostlenes gjerninger følgende i Apg 17,10-11: ”Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa. Da de var kommet dit, gikk de til jødenes synagoge. Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.” Det er et slikt sinnelag vi bør ha og granske i skriftene daglig om det er slik det forholder seg. Jeg har bare en hovedhensikt med å skrive dette, og det er at ingen skal bedra seg selv – tro at alt er OK og på den store dagen finne ut at det ikke var det, og møte ordene fra Jesus: ”Gå bort fra meg!”
 
La meg begynne med Jesu egne brev til menighetene i Lilleasia fra Åpenbaringsboken, og her sier Jesus i Åp 3,11: ”Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!” Mange har hatt en nesten foraktelig holdning til dette og lignende vers, og sier at de er ”defensive” og selvopptatte. Vi vil være offensive og tror på en stor vekkelse med mange nye kristne. Det er mulig det kommer, men vi skal virkelig ta på alvor Jesu egne ord. Han hadde ikke sagt dette om det ikke var viktig, og at noen kom til å forlate troen og miste sin krone! Må det bare ikke gjelde deg og meg.

Jesus sa også i Åp 2,25-26: ”Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. Den som seirer og til det siste holder fast på de gjerninger jeg vil dere skal gjøre, ham vil jeg gi makt over folkene.” Her snakker han om dem som seirer og holder fast på de gjerninger som han vil vi skal gjøre. Legg merke til at han snakker til hedning-kristne som lever i endens tid.
 
Jesus sier til menigheten i Sardes i Åp 3,3: ”Husk hvordan du tok imot og hørte! Hold derfor fast, og vend om! Men hvis du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg.” Han begynner sitt brev til denne menigheten med å si ”Du har navn av å leve, men du er død!” Hvilken alvorlig situasjon å være i.
 
Paulus skriver til Korinterne om ”forgjeves å ha kommet til tro” i 1 Kor 15,1-2: ”Jeg kunngjør for dere, brødre, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte — så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro.” Han fortsetter i sitt andre brev til dem og sier at han er redd at slangen har fått narret dem slik han narret Eva, slik det står i 2 Kor 11,3-4: ”Jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus. For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot.” og han skriver videre i 2 Kor 12,21: ”Jeg er redd min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, når jeg kommer og får mange å sørge over, fordi de har syndet og ikke angret sin umoral og horing og sitt utsvevende liv.” Til slutt i brevet kommer han med en oppfordring som jeg tror mange i vårt land trenger å ta på alvor og etterfølge i 2 Kor 13,5: ”Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.”
 
Om det ikke var mulig å falle fra troen og gå fortapt etter å ha tatt imot frelsen, hvordan kunne da Paulus skrive dette alvorsordet til Galaterne i Gal 5,2: ”Jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus gagne dere det minste.” og i Gal 5,4: ”Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven, er skilt fra Kristus, dere er falt ut av nåden.” Her sier han rett ut at de er ”falt ut av nåden”. Hva er det da igjen av frelsen?
 
Paulus skriver mange herlige og velsignede ord til menighetene i sine brev, og oppmuntrer og inspirerer dem og alle oss andre som leser brevene. De fleste av brevene har allikevel lange oppramsinger av synder som fører de kristne til fortapelse om de ikke omvender seg fra dem. Her er hva han sier i 1 Kor 6,9-10: ”Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.” Paulus sier det tydelig at ingen som lever slikt skal arve det evige Guds rike. Han sier også i Ef 5,5-6: ”For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike. La ingen narre dere med tomme ord! For det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige.”
 
Vi skulle tro at Paulus selv ville være trygg på at han ikke skulle bli forkastet, og kunne slappe av i tro på dette. Likevel kommer han med denne uttalelsen i 1 Kor 9,27: ”Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.” Det er tydelig at han var bevisst på at selv om ”ingenting kunne skille han fra Guds kjærlighet” så var det allikevel opp til ham å fullføre løpet.
 
Bibelen er klar på at vi må våke og be og vokte vårt hjerte mot vantro, slik det står i Hebr 3,12: ”Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.” Han sammenligner det med Israels folk under ørkenvandringen og erobringen av Kanaan i Hebr 3,19: ”Vi ser altså at det var vantro som gjorde at de ikke kunne komme inn.” Han sier videre at det handler om å holde fast ”helt til slutt” i Hebr 3,14: ”Vi har jo fått del i Kristus. Vi må bare helt til slutt holde fast ved det grunnlag vi hadde i den første tid.”
 
Et av de aller mest alvorlige vers i bibelen om frafall fra troen finner vi i Hebr 6,4-6: ”Når noen en gang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd,  har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester selv Guds Sønn på ny og gjør ham til spott.” Vi kan ikke leke med ”den himmelske gave”, og kan miste hans kall slik at vi ikke lenger kjenner dragningen mot Gud og frelsen.
 
Like alvorlig er Bibelens klare budskap i Hebr 10,26-27: ”Synder vi med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: dommen og Guds brennende iver som skal fortære dem som står ham imot.” og videre i Hebr 10,31: ”Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!” Vi møter ofte et svært lettsindig Gudsbilde i dag blant kristne. Gud er bare full av nåde og om vi synder så bærer han over med oss og vi kan bare komme og ”kose” oss på ”Pappas fang.” Gud elsker sine barn, men om vi lar synd eller lunkenhet komme til i vårt liv, da er vi ikke lenger Hans barn. Han sier til menigheten i Laodikea som trodde de hadde det kjempebra i Åp 3,16: ”Du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn.”
 
Fordi vår Gud er en ”fortærende ild”, er det massevis av oppmuntringer om å holde ut og være ivrige i troen slik vi leser i Hebr 6,11-12: ”Vi ønsker bare at hver og en av dere må være like ivrig etter å bevare håpets fulle visshet helt til slutt. Da må dere ikke være sløve, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet får del i løftene.”
 
Og Bibelen fortsetter med oppmuntring og formaning i Hebr 12,1-3: ”Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.”
 
Bibelen sier også at den han elsker den tukter han og fortsetter i Hebr 12,11-15: ”All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den. Derfor, rett ut de slappe hender og styrk de vaklende knær! La føttene gå rett fram på veien, så det halte ikke går av ledd, men heller blir friskt igjen. Legg vinn på å leve i fred med alle og strev etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Se til at det ikke er noen som lar Guds nåde gå fra seg! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.” Han ber oss se til ingen ”lar Guds nåde gå fra seg!”
 
La oss også se litt på hva Jakob skriver om å fristes og holde ut i fristelser. Vi leser fra Jak 1,12-16: ”Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: "Det er Gud som frister meg." For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død. Ta ikke feil, mine kjære brødre!”
 
Jakob er også klar på at troen alene eller troen i seg selv ikke kan frelse noen, og forklarer dette med beretningen om Abraham, troens far, som fikk dette vitnesbyrdet etter at Gud hadde sett at han var lydig. Vi leser fra Jak 2,14: ”Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?” og fra Jak 2,20-24: ”Vet du ikke, du uforstandige menneske, at tro er til ingen nytte uten gjerningene? Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble erklært rettferdig? Han brakte jo sønnen Isak som offer på alteret. Der ser du: Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt. Dermed ble dette skriftordet oppfylt: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt "Guds venn". Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro.”
 
Peter forteller oss at vi ikke må være ”uvirksomme og uten frukt” og ”sette enda mer inn på å befeste vårt kall og utvelgelse”. Jesus sier disse alvorlige ord til sine egne disipler siste kvelden de er sammen i Joh 15,6: ”Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner.” Hans egne disipler hadde mulighet til å ”bli kastet utenfor”, kastes på ilden og brenne om de ikke forble i ham. Peter sier det slik i 2 Pet 1,5-11: ”Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv, og det rette liv i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus. Men enhver som mangler dette, han er nærsynt, ja, blind; han har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder. Derfor, brødre, må dere sette enda mer inn på å befeste deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle; da skal det gis dere en full og fri adgang til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.”
 
Peter forteller helt klart at noen som har kommet ”fri fra det urene i verden” har muligheten til å ”fanges av dette og ligge under for det” og oppleve at det blir verre enn det var før de fant frelse. Det står slik i 2 Pet 2,20-21: ”Når noen har lært å kjenne vår Herre og frelser Jesus Kristus og er kommet fri fra det urene i verden, og de så igjen fanges av dette og ligger under for det, står det verre til med dem enn før. Det ville vært bedre for dem om de aldri hadde lært å kjenne den rette vei, enn at de først kjenner den og så vender seg bort fra det hellige bud som ble overgitt dem.” 
 
Jeg vil avslutte der jeg begynte – i brevene som Jesus selv skrev til menighetene i Lilleasia, og som gjelder oss alle i dag, både jøder og ikke-jøder som er kommet til tro på Herren Jesus Kristus. Jesus sier til menigheten i Efesus i Åp 2,5: ”Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort — hvis du ikke vender om.” Her står det konkret om troende som hadde falt, men som fikk muligheten til å ”vende om”.
 
Til menigheten i Sardes skriver Jesus alvorlig og advarer dem om å ikke  ”søle til klærne sine”, og da vil han ikke ”stryke deres navn ut av livets bok”. Det er virkelig alvorlig å tenke på at mennesker kan ha hatt sitt navn i Livets bok, og ha fått det strøket ut fordi de har levd i synd og skitnet til sine åndelig klær. Jesus sier det slik i Åp 3,4-5: ”Du har noen få i Sardes som ikke har sølt til klærne sine, og de skal følge med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Ja, den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke hans navn ut av livets bok, men kjennes ved hans navn for min Far og hans engler.”
 
Jesus kommer snart, og vi må følge Bibelens veiledning og ransake oss selv, vende oss bort fra urene og verdens ting, og leve helt med Herren. Jesus sier i Åp 3,19: ”Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det bli alvor og vend om!” Ikke noe sted er tryggere enn midt i Guds vilje med våre liv.
 
Det finnes ingen annen komplett sannhet enn Guds Ord. Guds Ord er vår fasit, og den må vi ikke legge noe til eller trekke noe fra, slik det står i Åp 22,18-19: ”Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.”