Jesus ba ikke om enhet blant kristne menigheter!

Jesus ba ikke om enhet blant kristne menigheter.
 
Det er et svært aktuelt tema som Torben Søndergaard tar opp i denne videoen. Jeg har også i mange år vært opptatt av hvordan Jesu bønn i Joh. 17 blir ”forvridd” til å bety noe annet enn det som Jesus virkelig sier og ber om. La meg sitere det her fra Joh. 17,20-23: ”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”
 
Det er når vi blir ett med Gud gjennom Jesus at hans kraft og herlighet blir åpenbart gjennom oss, at mennesker kommer til tro. Det er det guddommelige nærværet som avslører synd og urenhet og fører til omvendelse og tro. Vi leser om denne erfaring i 1. Kor. 14,24-25: ”Hvis alle taler profetisk når en av disse kommer inn, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle; hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil kaste seg ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig blant dere!”
 
Jeg finner ingen ting i Jesu bønn som skulle tilsi at enhet blant kristne menigheter fører til fremgang for evangeliet, og erfaringen viser tydelig dette. Enhetsarbeid kan føre til mange gode følelser, men på sikt fører det ikke til samlet vekst for Guds rike. Tvert i mot finner vi at vekkelser og åndelig oppvåkning fører til spenninger og strid, slik Jesus sa. Det er i tider av stillstand eller tilbakegang at det føles godt å snakke om samarbeid og enhet, men opplever en av menighetene at noen tennes i brann og ser stor vekst, vil det ofte være noen ”religiøse” og ”vanekristne” som ikke liker det, og det blir konflikt. Å være i brann for Jesus er å være i krig med djevelen, og det vil dessverre alltid være noen sløve som er hans medspillere.
 
De som virkelig er blitt født på ny av Guds Ånd og er blitt ett med Ham, de ER ALLEREDE ett med hverandre automatisk, uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Vi finner ingen støtte i Guds ord for at Jesus kom med enhet som mål, nei, han kom med SANNHETEN – og Han var selv sannheten. Guds ord er den endelige autoritet når det gjelder sannheten, og den er fasiten. Jesus ba i samme bønn vers 17: ”Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.”
 
Enhet kan ikke bygges på gode følelser og tanker om å unngå å snakke om det en ikke er enige om. Enhet kan kun bygge på sannhet – det å ta Guds ord på alvor fra perm til perm. Om noen ønsker enhet uten å kunne akseptere ALT Guds ord, blir det ingen Åndens enhet, da det er Guds Ånd som har inspirert hele Guds Ord – Bibelen.
 
Jeg vil gjerne ta med et lite utdrag fra min bok: ”Jesus – revolusjonæren som tok et oppgjør med religion” fra kapittel 6:
 
Jesus var ingen ”fredsmekler”.  Med sin radikale forkynnelse skapte han splittelse og sinne. Fra Jesu forkynnelse forstår vi imidlertid at fred med Gud er krig med djevelen. Derfor sa Jesus i Luk 12:51-53: 
 
”Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.”
 
Det ble splittelse og strid på grunn av Jesus.
Da folkemengdene hørte Jesu undervisning, skapte det stor strid og splittelse. Noen mente han var Messias eller en profet, mens andre mente han var en forfører. Bibelen forteller oss i Joh 7:43: 
”Da ble det splittelse i folkemengden på grunn av ham.”
 
Og i Joh 10:19-21 kan vi lese: 
 
”Nå ble det igjen splittelse blant jødene på grunn av det han hadde sagt. Mange av dem sa: "Han har en ond ånd i seg, han er gal. Hvorfor hører dere på ham?" Andre sa: "Slik taler ikke en som har en ond ånd. En ond ånd kan da ikke åpne øynene på blinde!" 
            
Det Jesus sa utfordret menneskene og noen elsket det, mens andre hatet det. Slik er det ofte med sannheten – menneskene er enten for eller imot.
 
Også i menighetssamlinger skaper sannheten splittelse, og apostelen Paulus skriver i 1 Kor 11:18-19: 
 
”For det første hører jeg at det er splittelse blant dere når dere kommer sammen som menighet, og jeg tror at det er noe i det. For det må være partier blant dere, så det kan bli klart hvem det er som holder mål.” 
            
Han mente at det var viktig med splittelse for å få avklart hvem som hadde rett.
 
Jesus oppfordret ikke til strid.
Jesus stod for radikale sannheter, og han visste at disse kunne skape store konflikter, slik de gjorde med ham selv. Han er allikevel klar på at vi ikke skal være mennesker som ypper til strid. Han sier det på denne måten i Bergprekenen som vi har sitert andre ting fra i Matt 5:9:
 
”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.”
 
Åndelige vekkelser har alltid skapt splittelse og strid.
Det er tydelig at vekkelse og åndelig fornyelse alltid fører med seg konflikter. Leser vi kirkehistorien ser vi det i forbindelse med Jan Huus, Martin Luther, Baptistene, John Wesley og metodistene, Hans Nielsen Hauge, Frelsesarmeen, Pinsebevegelsen, Åge Samuelsen og mange andre. 
            
Det er egentlig enkelt å forstå årsaken. I Joh 16:33 sa Jesus det helt klart siste kvelden han var sammen med sine disipler: 
 
”Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" 
 
Og i Joh 15:19-20: 
 
”Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere. Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.”
 
Når vi våger å tale imot synd, urenhet og lunkenhet, vil de som lever i noe av dette reise seg til opprør mot oss, slik de gjorde mot Jesus og de første kristne. Det alvorlige er at menigheter som er startet i vekkelse, ofte ganske fort opplever at noen blir lunkne. Når forkynnelsen blir radikal, reiser de seg til motstand og vil prøve å stoppe det. 
            
Ofte kan angrepene fra religiøse, lunkne mennesker være mer bitre og harde enn fra mennesker utenfor menighetene. Derfor er det få som tør å angripe synd og lunkenhet i forkynnelsen, men i 2 Tim 3:12 står det: ”Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” 
            
Vi trenger å vokse i modenhet og bli mer som Jesus! Han var ikke konfliktsky, men ertet på seg de religiøse lederne gang på gang ved å gjøre utradisjonelle ting og tale radikale budskap.
            
Jesus fortalte også sine disipler at de burde være på vakt hvis det ikke ble motstand mot det budskapet de forkynte. I Luk 6:26 sa han: ”Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene.”
 
De første kristne skapte også sterke konflikter.
Når vi leser Apostlenes gjerninger, ser vi at det hele tiden var vanskeligheter og forfølgelser der Jesu disipler forkynte. Da Stefanus, en av diakonene i menigheten i Jerusalem talte, står det i Apg 7:54-57: 
 
”Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham. Men Stefanus var fylt av den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han:«Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen.” 
            
Han ble den første martyr blant de kristne etterfølgerne av Jesus. Etter hvert ble alle Jesu tolv disipler, som også ble kalt apostler, drept og led martyrdøden, med unntak av Johannes.