Det har vært mange innlegg på min Facebook-side hvor flere er svært opptatt av at om de engang har tatt imot Jesus og er født på ny, så er de 100% sikret evig herlighet! Helt uten betingelser. Jeg finner absolutt ikke at det stemmer med Bibelens budskap. For meg er Bibelen min Fasit – ingen pave eller teologisk professor har verdi om det ikke klart stemmer med det skrevne ordet – Skriften!
La meg først av alt slå fast at jeg tror av hele mitt hjerte at vi blir frelst av nåde ved tro på Jesus Kristus, og at det gjør oss både rettferdige og hellige innfor Gud og gir oss det nye, evige livet, og retten til en evig herlighet. Vi kan ikke legge noe til eller trekke noe fra det som Jesus har gjort, og alle våre gode gjerninger kan ikke frelse oss. Loven er utgått på dato som frelsesgrunnlag for både jøde og hedning, men Gud har ikke endret mening og lovens krav har han lagt ned i menneskene og deres samvittighet, endog de som aldri har hørt evangeliet, iflg. Rom. 2. Bibelen er også helt klar på at Gud skal dømme oss etter våre gjerninger og ikke etter vår tro og bekjennelse. Jesus sa klart at det er på frukten at treet skal kjennes, og at tro uten gjerninger er en dø tro uten noen frelsesgrunn. Når det er sagt, så tror jeg utfra Bibelens vitnesbyrd at det er mange som engang har opplevd det nye livet i Gud som ikke blir stående i troen, og fristelser og forførelser får dem bort fra det. Om synd kommer inn i livet kan det ikke nytte å bekjenne at en fortsatt er i Kristus. Det er kun en ekte anger og omvendelse som kan gi oss Gudslivet tilbake. Dette opplever jeg bestrides av mange, som skriver og forkynner at om en har tatt imot Jesus engang som frelser, så er en garantert en evig frelse, uansett hvordan man fører sitt liv. Jeg forstår at mange av dem som forfekter dette mener at det som er skrevet i Bibelen før ca. år 62 har full verdi, fordi da fikk Paulus en ny åpenbaring om hemmeligheten. Når jeg nå begrunner hvorfor jeg tror det er mulig å falle fra og gå fortapt selv om en har hatt livet i Gud, så vil jeg først ta for meg de skriftstedene som er fra brevene etter år 62. Det er følgende: Kolosserbrevet, Efeserne, 1. og 2. Timoteus og Filipperbrevet. Jeg tror ikke at disse brevene har større verdi enn resten, men jeg kan jo begynne her. Jeg skal i en senere blogg ta for meg de mange andre stedene i Nye Testamente som skriver om dette. Mange steder i Det Nye Testamente er det klare formaninger om å holde ut, bevare sin kledning ren, arbeide på sin frelse, ikke synde og ikke falle fra troen. Det fortelles også om mange som var falt fra troen. La oss se hva Bibelen, vår fasit i dette spørsmålet: Efeserbrevet har en lang liste av synder som de må holde seg borte fra, og ender slik i Ef 5,5-6: ”For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike. La ingen narre dere med tomme ord! For det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige.” Han skriver til troende mennesker i en menighet og er tydelig på at de ikke må la seg narre til å tro at alt er OK om de lever i disse synder. Til Filippermenigheten skriver han slik i Flp 2,12-13: ”Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” En klar formaning om å frykte og skjelve for Gud og de hadde Guds Ånd som gjør det naturlig for dem å gjøre Guds vilje. Paulus kommer med et personlig vitnesbyrd og sier i Flp 3,10-11: ”Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han — måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!” Han tar ikke lett på sin egen trygghet, men vil gjøre alt for å oppnå den. I Flp 3,17-19 sier han: ”Ha meg som forbilde, dere også, og se på dem som følger det eksempel vi har gitt dere. Jeg har sagt det ofte og må si det igjen med tårer at det er mange som lever som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen, de har magen til gud og setter sin ære i det som er en skam for dem, og de er bare opptatt av jordiske ting.” Her skriver han til troende i en menighet og forteller at noen som lever feil ender i fortapelsen. Der formaner ham dem i Flp 4,1 om å stå fast: ”Derfor, mine elskede brødre, som jeg lengter etter, min glede og min æreskrans, stå fast i Herren, mine kjære!” Også de troende i Kolossæ formaner ham til å bli stående i troen slik vi leser i Kol 1,22-23: ”Men nå har han forsonet dere med seg selv, da Kristus led døden med sitt jordiske legeme. Hellige, uten feil og uangripelige ville han stille dere fram for seg. Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og faste, uten å la dere rokke i det håp som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, for det er blitt forkynt for alle skapninger under himmelen, og jeg, Paulus, er blitt en tjener for det.” Til sin medarbeider og sønn i troen, Timoteus, skriver han i 1 Tim 1,18-19: ”Min sønn Timoteus, å forkynne dette er den oppgave jeg overgir deg, i samsvar med de profetord som før er talt til deg. Ved dem skal du stride den gode strid, i tro og med en god samvittighet. Noen har kastet fra seg den gode samvittighet og har lidd skibbrudd på troen.” Han forteller alvorlig om to som har mistet sin tro på grunn av det de hadde gjort. Han formaner Timoteus videre i 1 Tim 4,1: ”Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter.” Han sier rett ut at ”noen skal falle fra troen.” og videre i 1 Tim 5,6: ”Den som bare vil nyte livet, er levende død.” Han sier også i 1 Tim 5,8: ”En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.” og i 1 Tim 5,15: ”Noen har allerede vendt seg bort og fulgt Satan.” Han skriver videre til Timoteus om rikdommens farer i 1 Tim 6,10: ”For kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.” Han forteller ham at ”mange er ført vill og er kommet bort fra troen!” På slutten av brevet skriver han igjen om noen som har ”forvillet seg bort fra troen” i 1 Tim 6,20-21: ”Kjære Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det ugudelige og tomme snakk og fra innvendingene fra den såkalte erkjennelse; med urette bærer den dette navn. Visse folk har bekjent seg til den og har forvillet seg bort fra troen. Nåden være med dere!” Dette er bare noen utdrag fra de brevene som er skrevet etter år 62, og jeg skal avslutte denne første blogg om dette med et par sitat fra det som sannsynligvis er det siste brevet han skrev til Timoteus, og han skriver her i 2 Tim 2,12: ”Holder vi ut, skal vi også herske med ham. Fornekter vi, skal han fornekte oss. ” Han oppmuntrer Timoteus til å holde ut og få ”herske med ham”, men gjør det klart at om vi fornekter, så må han også fornekte oss. Han sier også i 2 Tim 2,24-26: ”Han skal være en god lærer, og selv kunne tåle ondt, og med mildhet vise til rette dem som sier imot. For kanskje vil Gud en gang gi dem omvendelse, så de lærer sannheten å kjenne. Da kan de våkne av rusen og komme seg ut av snaren som djevelen har fanget dem i, så de må gjøre hans vilje.” Han forteller at de som har vendt seg bort og kommet i snaren, de kan komme til omvendelse igjen. Det er masser av formaninger til både jødekristne og hedningkristne i resten av Det Nye Testamente, og det skal jeg gjennomgå i en blogg om et par dager. Men bare utfra det jeg allerede har skrevet her, skulle det være en sterk advarsel om å våke og be, leve ut livet i Kristus og følge ham hver dag. Han støter aldri noen bort som vil følge ham, og ingen andre kan rive oss ut av hans hånd, slik Jesus sier i Joh. 10. La meg også sitere Rom 8,35-39: ”Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” Det finnes ingen ytre krefter som kan rive oss bort fra Jesus, dersom vi er villige til å bevare ham som Konge og Herre i våre liv. Det er bare når vi selv gir etter for fristelser og lyster at det dreper vårt liv i Jesus, slik som det står i Jak 1,12-15: ”Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: "Det er Gud som frister meg." For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død.” Gud velsigne deg til å stå fast i et rent og hellig liv helt til enden, for ”uten helliggjørelse skal ingen se Gud”. Det er kun Jesus i oss som kan gjøre dette livet slik Paulus sier: ”Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.”
3 Comments
Det var en trist opplevelse å lese artikkelen i avisen Dagen om Kyvik den 4. juli i år. Det er skremmende hvordan bibelske sannheter mistolkes og at det som jeg og masser av kristne med meg opplever som herlige og viktige sannheter, skaper traumer.
De første kristne valgte først av alt å bli disipler – en som etterfølger sin Mester i alt. Det finnes ingen annen vei til Gud Far enn Jesus, og Jesus var helt klar på at ”ingen kan bli min disippel uten at han oppgir alt.” Det å bli ”korsfestet med Kristus”, bli begravet med ham i dåpen og oppstå med Ham til et nytt liv er jo et utfordrende krav, men det er også vår eneste mulighet. Grunnlaget for å kunne leve dette livet er den nye fødsel som forandrer oss fra innsiden. Det høres ut som Kyvik har forsøkt å leve opp til dette i egen kraft, og da blir det jo umulig. Det nye livet er Åndens liv inne i oss som gjør at Gud tar over og ”gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.” Bibelen bruker sterke uttrykk for å beskrive grunnlaget for dette nye livet, og Peter sier at vi får del i ”guddommelig natur” når vi flyr bort fra fordervelsen i verden, og Johannes sier ”den sæd Gud har lagt ned i ham, blir i ham; han kan ikke lenger synde, fordi han er født av Gud.” Det er en sterk opplevelse å se mennesker oppleve denne forvandlingen fra å elske et liv i synd til å plutselig elske å lese i bibelen, gå på bønnemøter og vitne om Jesus. Det er selvfølgelig valg som må tas, og det blir fall på veien, men det bekjennes og kontakten med Ånden gjenopprettes. Jeg er vokst opp i en aktiv kristen familie, og det var helt naturlig å snakke om himmel og helvete, også da jeg var barn. For meg var det en herlig trygghet å vite at Jesus så meg over alt, og at han alltid var min støtte. Jeg visste at han las mine tanker, ja, han visste endog tallet på mine hodehår. Dette var min glade ballast i ungdomstiden som holdt meg på rett kurs, og det var jo overhode ikke skremmende. Jeg visste at om jeg forkastet Jesu som Herre ville jeg går fortapt, men jeg hadde bestemt meg for at jeg ville være med Jesus i all evighet! Alle mennesker er født som syndere, og har ingenting godt i seg selv. Det er jo helt klart i Guds Ord, men likevel har vi alle naturlige talent som vi kan bruke til Guds ære. Det handler egentlig om hvem som vi velger skal være vår Herre. Uten ham er vi fortapt, enten vi liker det eller ikke, og enten vi tror det eller ikke. Vi klarer ikke i vår egen kraft å gå imot de syndige tendenser som vi er født med, men det er her Ånden i det nye livet gjør underverker. Paulus sier at loven var maktesløs på grunn av vår onde natur, men Åndens nye liv gjør at ”lovens krav blir oppfylt i oss, vi som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden.” Vi er helt og fullt avhengig av Guds nåde til dette, og Paulus forteller oss at ”hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster, og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er.” Gud er både bokholder og dommer og vi skal alle møte ham ansikt til ansikt for å gjøre regnskap. Han har gitt Jesus oppdraget å dømme, og han dømmer 100% rettferdig – ikke etter vår menneskelige humanistiske målestokk, men etter sitt ord. Bibelen forteller oss i Hebr 4,12: ”Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer.” Bibelen gjør det klart at dommen kommer, og vi som kristne skal også for Kristi domstol, og hele verden skal samles for den store hvite trone hvor noen skal gå inn til herligheten, mens Jesus skal si til de andre: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans.” Det finnes ingen annen Gud enn Bibelens Gud! Å løsrive Gud eller Jesus fra Hans Ord og be til ham eller bli velsignet av ham, er ren avgudsdyrkelse. Jeg tror at den største avguden i verden i dag ikke er Allah eller Buddha, men oss selv. Vi lager Gud i vårt eget bilde og snakker med ham og ber til ham, tenner lys for ham i ærbødighet, og lytter til ham i vårt indre. Dessverre er det nok ikke Bibelens Gud som svarer, men vår egen avgud. Det siste Johannes skrev i sitt første brev var: ”Mine barn, vokt dere for avgudene!” La meg avslutte med å si at jeg tror det er sunt for barn som er kommet til en viss alder å høre om en rettferdig Gud som dømmer og er allestedsnærværende. Bibelen er klar på at ”gudsfrykt er begynnelsen til kunnskap” og også at ”gudsfrykt er begynnelsen til visdom”. Å få et bilde av Gud som en gammel bestefar som bare er nådig og velsigner og som ubetinget elsker oss, er for det første vranglære, men også svært usunt for unge som skal velge godt eller ondt. Gudsfrykt behøver ikke være noe skremmebilde, men en sunn frykt for å gjøre imot Guds vilje i sitt ord, og at det får ødeleggende konsekvenser både i dette livet og i det kommende. Det er selvfølgelig riktig at det er ting som ikke er like klart i skriften, men om vi tror på hele Bibelen blir det faktisk ganske samstemmig. Forskjellene kommer når vi aksepterer noe i Bibelen og ignorer andre. Som du vet jobber jeg i mange land, og har Bibelen på mange språk. Når helt nye leser Bibelen på sitt språk, er det interessant at de vesentlige læresetninger blir de samme. Luther kom et langt stykke på vei med sitt fokus på "Skriften alene" som den høyeste autoritet.
Jeg blir skremt når jeg leser hvordan noen deler opp Bibelen, og holder seg heller til Paulus enn til Jesus. Det er rett og slett forførelse og vranglære. Evangeliet er definitivt det samme, og Paulus sitt evangelium var "Jesu Kristi Evangelium" som han flere ganger poengterer. Det var dette han kalte for MITT evangelium. Det forkynte han både til Efeserne, Korinterne og Galaterne og hele veien til Roma. Når han skriver til Romerne sier han det slik i Rom 1,1: ”Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium,” og v. 16-17: ”Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” Han gir også tydelig uttrykk for at det samme evangeliet gjelder både jøder og hedninger. Når han skriver til Galaterne og refser dem for å gå til loven og omskjærelsen, så er han svært radikal mot dem som har et ”annet evangelium” enn det han hadde fått gjennom åpenbarelse, og han skriver i Gal 1,6-8: ”Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium, men det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han!” Han sier i Gal. 1,12 om dette: ”For jeg har ikke mottatt det, heller ikke har jeg lært det fra noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.” Dette evangeliet beskriver han til Korinterne slik i 1 Kor 15,3-6: ”For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.” Når han er tilbake i Israel etter sine misjonsreiser og sitter fengslet forklarer han dette for kong Agrippa slik i Apg 26,19-20: ”Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet. Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen.” Han er helt tydelig på at det er det samme evangelium han forkynner både til jøder og hedninger. Det er dette budskapet som Jesus gav oss befaling om å forkynne til alle folk i misjonsbefalingen og det står slik i Luk 24,46-47: "Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem.” Budskapet om omvendelse som grunnlag for tilgivelse gjelder både i Jerusalem og til alle folkeslag! Det er masse andre bibelsteder også som bekrefter det. I Efeserbrevet er Paulus ekstra klar på at det ikke er forskjell på jøder og hedninger, og han sier det slik i Ef 2,14-16: ”For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet.” Han sier videre i Ef 3,5-6: ”Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet.” Han gjør det helt klart at vi har samme arv, samme kropp og samme løfte som jødene på grunn av evangeliet. Forholdet mellom jødene og oss som kristne tar jo Paulus for seg i detalj i Romerbrevet 9. til 11. kapittel. Han gjør det helt klart at vi ikke har fått et nytt ”oljetre”, men vi er av nåde blitt podet inn i det ”jødiske” treet, og fått del i velsignelse. La meg sitere hva han sier fra Rom 11,1: ”Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme.” og fra Rom 11,17-18: ”Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem. Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg.” og fra Rom 11,28-29: ”På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud, for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.” Jesus forkynte evangeliet om riket for Israel og for hele verden. Bibelen er tydelig på at det budskapet som Jesus forkynte evangeliet om riket slik det står i Matt 4,23: ”Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket.” Dette evangeliet om riket skulle også forkynnes for hedningene slik det står i Matt 24,14: ”Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.” De tolv apostlene hadde jo fått klar beskjed i Matt 19,28: "Sannelig, jeg sier dere: Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer.” Dette er riket for Israel og for alle frelste fra hele verden, og det er naturlig at disiplene var interessert i når dette skulle begynne slik det står i Apg 1,6: ”Mens de var sammen, spurte de ham: "Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?" Engelen Gabriel hadde jo også sagt til Maria før hun fødte Jesus i Luk 1,31-33: ”Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme." Dette ble ikke oppfylt da Jesus var her første gang, men Bibelen er klar på at han skal regjere hele verden fra Jerusalem når han kommer tilbake. Da blir det ikke bare de tolv apostlene som skal sitte på troner og regjere sammen med Jesus, men også ”de som holder ut til enden” og ”den som seirer” og lever for Jesus, slik det står om de i hedning menigheten i Laodikea i Åp 3,21: ”Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone.” Paulus skriver også om dette til Timoteus i 2 Tim 2,12: ”Holder vi ut, skal vi også herske med ham. Fornekter vi, skal han fornekte oss.” Da Johannes fikk åpenbaringen står det også om dem som har del i oppstandelsen i Åp 20,4: ”Jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot merket på pannen eller hånden. De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år.” og v.6: ”Salig og hellig er den som får ta del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske som konger sammen med ham i tusen år.” Det er virkelig skremmende når noen sier at de velger å følge Paulus på bekostning av resten av Bibelen. Paulus advarer jo sterkt om de som holder seg til ham eller Apollos eller andre, og ikke til Kristus, og spør i 1 Kor 1,13: ”Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn? Er Kristus blitt delt?” Det er summen av Guds Ord som er sannhet, og ikke noen oppdiktet nådeperiode fra ca. 62 e.Kr. De som leser Bibelen direkte, og den alene ute i Afrika eller ellers, vet jo ikke om noen slike årstall! Jesus er i himmelen nå sammen med de mange frelste som har dødt og er der. Han kommer imidlertid snart tilbake slik Paulus selv skriver i 1 Kor 15,51-52: ”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.” Han sier ofte i Bibelen at Jerusalem med Sion er HANS by og han har gitt den til Israel for alltid, slik det står i Sal 132,13-14: ”For Herren har utvalgt Sion, henne vil han ha til bolig: "Dette skal alltid være mitt hvilested, her vil jeg bo!” Herfra skal velsignelse gå ut til hele verden og etter at han har utryddet de ugudelige skal han herske over Fredsriket sammen med sine apostler og de hellige som skal herske med ham i tusen år. Jeg gleder meg til å være med vår Frelser og Herren Jesus Messias der, og etter dette kommer det nye himler og en ny jord hvor rettferdighet bor. Nå har vi blitt levende i vår ånd med Kristus slik Paulus sier i Ef 2,6: ”I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.” Det er herlig å oppleve å være forent med Jesus i vår ånd, men enda herligere når vi skal se ham som han er og bli ham like. Jeg vil til slutt oppmuntre alle til å lese Bibelen grundig fra perm til perm. Ikke bare plukke ut et vers her og der til velsignelse, men se sammenhengen og den er gitt oss for at vi skal lære å kjenne Gud og Jesus. Jeg hadde gleden av å være tilstede på møtet onsdag formiddag i Sarons Dal hvor temaet var ”Budskapet om Jesu gjenkomst”. Det var prisverdig å sette opp dette temaet, og interessant å høre de forskjellige innleggene i samtalen. Som jeg ofte har opplevd de senere år når dette tema kommer på banen, er talerne svært opptatt med å fortelle forsamlingen at dette er et trøstens budskap og det er viktig at ingen må la seg skremme.
Jeg er fullt klar over at Paulus skriver til Tessalonikerne ”Trøst da hverandre med disse ord!” med direkte tale til menigheten, og da er selvfølgelig dette en stor trøst. Jesus sier også direkte til sine disipler i Luk 21,28: ”Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.” For dem som er klar og venter på Jesus så er dette et jubelbudskap, men for dem som ikke har sin sak i orden med Gud vil dette være en forferdelig dag. Jeg tror det er viktig å være ærlig i forhold til dette. De fleste stedene hvor dette omtales i bibelen, er det en sterk advarsel og alvorlig tale om å gjøre seg rede til denne dagen. Jesus sier mer i Lukas 21 og jeg siterer fra vers 25-26: ”Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenning bruser. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelrommets krefter skal rokkes.” Noen vil trøste seg med at vi når dette skjer er vi som menighet rykket bort, men det sier Jesus ingen ting om her. Han avslutter med å si til sine disipler i Luk 21,34-36: ”Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.” Det var altså ikke BARE et trøstens budskap, heller ikke for hans disipler, men en tydelig og inderlig advarsel om å være rede. Jesus sier til hans disipler i Matteus: ”Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.” og ”Våk derfor, for dere vet ikke dagen eller timen.” Han sier også i Markus: ”Vær på vakt og våk! For dere vet ikke når tiden er inne.”, ”Våk da! For dere vet ikke når husets herre kommer, enten det blir om kvelden, midt på natten, ved hanegal eller om morgenen.”, ”Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!” og ”Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd.” I Lukas sier Jesus: ”Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere.” Når vi leser i brevene finner vi mange andre advarsler som dette, som ”Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, så dere ikke faller ut av deres faste stand. La dere ikke rive med og bli ført vill av mennesker uten noe holdepunkt.”, ”Vær på vakt, så dere ikke mister det dere har vunnet med arbeidet deres, men får full lønn.”, ”Fordi dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.” og ”Hold dere i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn, som gir dere evig liv.” I Åpenbaringsboken sier Jesus det selv på følgende måte: ”Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!” og ”Se, jeg kommer snart. Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne boken." Jeg tror det er svært viktig å holde budskapet om Jesu snare gjenkomst levende, og det er viktig å forstå at samtidig som det blir herlig å rykkes i sky for å møte ham er det dramatiske ting som skjer når han kommer. Vi leser for eks. i Joel 3 følgende: ”Larm og atter larm i Dommens dal, for Herrens dag er nær i Dommens dal. Sol og måne svartner, og stjernene mister sin glans. Herren skal brøle fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem, himmel og jord skal skjelve. Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels barn.” og ”da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land og kastet lodd om mitt folk, de ga en gutt for en hore og solgte en jente for vin, og den drakk de opp.” Budskapet om at Jesus er oppstanden og kommer igjen som dommer var budskapet til forkynnerne i Apostlenes gjerninger. Peter forkynte det i Kornelius hus (Ap.10,42). Paulus forkynte det til Athenerne i Ap. 17,31, til Feliks i Ap. 24,25, og Bibelen sier i Hebr 9,27: ”Alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen.” Hovedbudskapet til Hans Nielsen Hauge var at dommedag er nær og dere må omvende dere. Det samme var grunnbudskapet i vekkelsesforkynnelsen som forvandlet både England og Amerika. Den kanskje mest kjente talen til den kjente forkynneren Jonathan Edwards hadde tittelen: ”Syndere i hendene til en sint Gud!” Gud hater fremdeles synd, men kaller mennesker til omvendelse ”fra solens oppgang til den nedgang.” Vi er fremdeles kalt til å være ”utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!” (2. Kor 5,20) Ønsker vi virkelig vekkelse igjen i landet vårt? Da må vi løfte fram vekkelsens budskap, og ikke tro at vårt moderne budskap er så mye bedre. Vekkelseshistorien viser oss hva som har forvandlet land og folk, og hvorfor ikke ydmyke oss og lære av budskapet i Apostlenes gjerninger, Hans Nielsen Hauge og de mange som brakte evangeliets budskap med forvandlende kraft til vestens nasjoner? Budskapet om Jesu gjenkomst og dommen som da lød trenger å løftes fram også i dag med stor frimodighet og styrke! Jesus kom for med sitt eget blod å kjøpe seg en evig brud! Han betalte en høy pris ved å utgyte sitt dyre og hellige blod på korset, smake helvetes adskillelse fra Gud, bli gjort til synd for oss og bryte dødens makt ved å stå opp fra det døde og gi oss derved et evig liv i fellesskap med Gud! Hvilken frelse Jesus brakte!
Paulus oppsummerer sitt evangelium for Korinterne på denne måten i 1 Kor 15,1-8: ”Jeg kunngjør for dere, brødre, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte — så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro. For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.” Dette er et herlig budskap for en fortapt menneskehet! Jesus kom ikke bare for å velsigne oss og gi oss et nytt liv her i fred med Gud, nei, Joh. 3,16 forteller at poenget var å få et evig liv! Dette livet kan by på store utfordringer, forfølgelse, trengsler og alle slags vanskeligheter, men det betyr så lite. Vi er fremmede og utlendinger som ser fram til at vår Frelser skal komme og bringe oss hjem til vårt rette hjemland. Paulus sier det slik i 1 Kor 15,19: ”Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker.” Han opplevde hva Jesus lovte sine disipler siste kvelden de var samlet i Joh 16,33: ”Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" Mange er så opptatt av å få et bedre liv her og nå, men det viktige er å forstå at vi har et evig håp! Derfor er det aller viktigste for oss i dette livet å sørge for å være rede hver en tid og stund. Vi vet ikke når han kommer og Paulus sier i versene over om evangeliet: ”Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte – så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro!” Hvor tragisk det er med mennesker som ”forgjeves er kommet til tro”, mennesker som har hatt en levende tro, men som har blitt lunkne, likegyldige og døde i sin tro.” Bibelen taler mye om at det skal komme forførelser i den siste tid, forkynnere som taler fred, fred, men det er ingen fred. Når du lever med et trygt håp, har troens visshet om det evige livet, kjenner at Jesus lever i ditt indre, da kan du med frimodighet møte vanskeligheter i dette livet! Sannheten er at om du har et herlig håp for din morgendag, da har du også en god dag i dag! Ta vare på den gode og intime kontakten med Jesus, lengselen etter å møte ham og frykten for å såre Den Hellige Ånd som bor i deg! Da vil halleluja-ropet ligge på din tunge og du kan fryde deg uansett hva du møter. Er det noe som vi bør lære og feire i forbindelse med 500-års jubileet for Luthers modige opprør mot Den Romersk Katolske kirkes lære og praksis, så er det hans klare poengtering av ”skriften alene” som grunnlag - fasit, for hva en kristen menighet må stå for. Bibelen er Guds ord – og Guds ord kan ikke diskuteres om det er sant og riktig. I det øyeblikk vi trekker i tvil klare uttalelser fra skriften enten fra Det Gamle eller Det Nye Testamente, har det ingen hensikt å drøfte ting lengre. Jesus var selve ORDET (GT) som ble menneske og vandret blant oss.
Vi ser forskjellig på ting i Skriften. Jeg innser mer enn gjerne at det kan være ting vi kan oppfatte litt forskjellig, som for eksempel dåpens form og innhold. Jeg har ikke noe problem med å snakke med mennesker som oppfatter ting annerledes, men i det øyeblikket noen sier: ”Jeg ser at det står der, men jeg vil ikke følge det” da er det fånyttes å fortsette en diskusjon. En 100% undergivenhet i forhold til det vi kan lese klart i Ordet er en forutsetning. Vi kan selvfølgelig ikke trekke vers ut av sin sammenheng og skal være forsiktig med å bygge en lære på noe som skrives bare en eneste gang i Skriften. Bibelen taler om at en sak skal stå fast på to eller tre vitners ord. Homofili er synd – verken mer eller mindre. At menn hadde homofile tanker, legninger eller hva man vil, også på Bibelens tid er vi alle innforstått med. Derfor er jo Bibelen så tindrende klar både i Det Nye og Det Gamle Testamente på at Gud hater og avskyr homofili. Det er imidlertid ikke den eneste synd som Gud hater – han hater all synd, og Paulus sier at hor generelt er i en særklasse når han skriver til korinterne i 1. Kor. 6, 18-19: ”Hold dere langt borte fra hor! All synd som et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp. Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv.” Her tar Paulus et klart oppgjør med å besøke prostituerte, men også med annet seksuelt samliv utenfor ekteskapet som for eksempel samboerskap. Mennesker i menigheten og utenfor. Jeg har ingen problemer med å være glad i verken homofile eller andre syndere som mennesker. Vårt kall er å hjelpe alle syndere til å bli forsont med Jesus Kristus som kan frelse og sette mennesker fri fra synd og gjøre dem til nye mennesker. Ingen kan klare det på egen hånd, men ved å ta imot Jesus som Herre og Mester i livet blir vi født på ny! Da sier Bibelen at vi får en ny ånd inne i oss som ønsker å gjøre og leve ut Jesu vilje. Det er umulig for loven, og derfor sier Paulus klart i Romerbrevet 8 at det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av vår onde natur, det gjorde Gud ved å gi oss sin Ånd. Han sier at livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov, slik at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjøttet, men etter Ånden. Paulus forklarer vårt forhold til dem som kaller seg troende og kristne, og de som ikke har kommet til tro. Det finnes ikke noe tilgivelse eller liv i Gud uten omvendelse, men de som ikke ennå har tatt imot Jesus lever i synd som vanlige mennesker. Vi kan ikke dømme disse, forteller Paulus i 1. Kor. 5, 10-13: ”Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller er grådige, eller er ransmenn og avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med. Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere skal dømme? Dem som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!” Han sier videre i 1. Kor. 6, 9-11: ”Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.” Kan han ikke lese innenat? Et av mine barnebarn ble både forundret og forvirret når presten på stedet mente at de som lever som homofile også kan være kristne. Han hadde lest i Rom. 1 om de mange synder som menneskene borte fra Gud drev, og en av disse var menn som ble opptent i sin lyst etter hverandre så de ”drev skammelig utukt med menn”. Her står det klart at de som driver den slags fortjener døden. Likevel gjør de det og gir sin støtte til andre som gjør det. Som 16-åring sier han til meg da disse spørsmål kom opp: ”Kan ikke presten lese innenat? Det står jo helt tydelig!” Hvis ikke Bibelen er fasit – hva har vi da å holde oss til? Som kristne har vi ingen annen fasit enn Guds eget ord. Om vi ikke 100% tar Bibelen på alvor som Guds ord, da er det kun menneskelige tolkninger om åndelige ting. Da vil det være det ene teologiske fakultet mot et annet, og alt vil flyte i forhold til hva som er allment aksepterte folkemeninger. Er dette en holdbar framtid? Vi vet at vi alle må møte Gud ansikt til ansikt og han skal ”få fram i lyset det som er skjult i mørket , og avsløre hjertets tanker.” (1. Kor. 4, 5) Jesus sa: ”Ordet som Jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag.” (Joh. 12,48) Det ser ut for meg at det er på vei et stort skille i kristenheten i dag. Det er kristne som vil stå 100% på Bibelens ord fra perm til perm, og de som vil bygge på teologiske meninger og analyser. Jeg ønsker å fortsette og bruke Bibelen som min fasit for liv og lære, og jeg håper og tror at det er mange som vil fortsette den holdningen som Luther var villig til å dø for, og som Hans Nielsen Hauge fikk gå igjennom fengsel og tortur for. Det er her kampen står i dag, og å røre ved Bibelen som fasit er virkelig å tråkke på og forakte reformasjonens fundament. 18. april markerer årsdagen for et betydningsfullt vendepunkt i verdenshistorien. Reformasjonen ble ledet av menn med sterk tro, dyp overbevisning, stor intelligens, høy moralsk standard og enormt mot. Høyt over alle disse flotte reformatorene, står Martin Luther fram som den mest modige, kontroversielle og innflytelsesrike reformator som noen gang har stått fram.
I møte med sin dødsdom Da Luther ble innkalt til Worms, regnet han med at han fikk sin dødsdom. Han insisterte på at hans medarbeider, Philip Melanchthon, skulle bli igjen i Wittenberg. "Min kjære bror, hvis jeg ikke kommer tilbake, hvis mine fiender slår meg i hjel, må du fortsette med vår undervisning og bli stående fast i sannheten. Hvis du bare overlever så vil min død ikke bety mye." Luther i Worms var 37 år gammel. Han hadde blitt bannlyst av paven. Luther må ha husket at martyren, John Hus som levde et århundre før, hadde reist til Constance med en keiserlig beskyttelse, men det reddet ham ikke. Besluttsomhet Luther sa: "Selv om Hus ble brent, så ble sannheten ikke brent og Kristus lever fortsatt . . . Jeg skal reise til Worms, selv om det er så mange djevler der som takstein på husene." Luthers reise til Worms var som en seiersparade. Skarer av mennesker stod langs veien og jublet for mannen som hadde våget å stå opp for Tyskland imot paven. Ført fram for keiseren Onsdag 17. april kl. 16 stod Luther foran herskerne av Det Hellige Romerske riket. Karl V, keiser av Det Hellige Tysk-Romerske riket, hersket over alle de Østerrikske områder foruten Spania, Nederland, og en stor del av Italia og Amerika. Bare 21 år gammel, hersket Karl V over et område større enn noen annen mann siden Karl den Store. Midt i pomp og prakt i dette keiserlige samvær, stod keiserens trone på en forhøyning. Det ble flankert av spanske riddere i skinnende rustninger, 6 prinser, 24 duker, 30 erkebiskoper og 7 ambassadører. Konfrontasjon Luther ble bedt om å verifisere om bøkene på bordet var hans skrifter. Da Luther bekreftet dette, var det en av offiserene som spurte Luther: "Ønsker du å trekke dem tilbake eller følger du dem og vil fortsette å stå ved dette?" Luther hadde kommet dit med en forventning om en mulighet til å diskutere spørsmålene, men det ble gjort klart for ham at ingen debatt ville bli tolerert. Keiserens embetsmann befalte ham å fornekte alle hans skrifter. Luther ba om mer tid, slik at han kunne svare på spørsmålene uten å skade Guds Ord og uten fare for hans sjel. Keiseren ga ham 24 timer. En avgjørende dag Neste dag, torsdag 18. april mens solen gikk ned og fakler ble tent, ble Luther vist inn i den avgjørende samlingen. Han ble igjen spurt om han ville fornekte det han hadde skrevet. Luther svarte at noen av hans bøker underviste i etablert kristen lære om tro og gode gjerninger. Han kunne ikke fornekte denne aksepterte kristne lære. Andre av hans bøker angrepet pavedømmet og å trekke tilbake disse ville være å oppmuntre til tyranni og å dekke over det onde. I den tredje kategorien av bøker, hadde han skrevet svar til personer som forsvarte pavedømmet og i disse innrømmet Luther at han hadde skrevet for strengt. Sensor var ikke fornøyd: "Du må gi et enkelt, tydelig og riktig svar . . . vil du fornekte eller ikke?" En kristen overbevisning og sterkt mot Luthers svar, først gitt på latin og deretter gjentatt på tysk, rystet en hel verden: "Hvis jeg ikke er overbevist av Skriften eller av et klart resonnement om at jeg tar feil - for paver og kirkekomiteer har ofte feilet og motsagt seg selv – så kan jeg ikke trekke noe tilbake, for jeg er underlagt Bibelen som jeg har sitert fra og min samvittighet er fanget av Guds Ord. Det er farlig og utrygt for vår frelse å gjøre noe imot ens egen samvittighet. Til dette hjelp meg Gud. Amen”. Standhaftig Midt i den sjokkerende stillheten, brøt det ut begeistrede bifallsrop for denne modige mannen som hadde våget å stå opp imot keiseren og paven. Luther snudde seg og forlot domstolen. Mange tyske adelsmenn dannet en sirkel rundt Luther og eskorterte ham trygt tilbake til hans innkvartering. Bannlyst Keiseren var rasende. Men kurfyrsten Fredrik III av Sachsen insisterte på at Karl V skulle respektere den garantien han hadde gitt for ikke å skade Luther. Karl V raste mot "denne djevelen i munkedrakt" og utstedte ediktet av Worms, som erklærte Luther fredløs, og befalte at han skulle arresteres og drepes som en ”kjetter”. Kidnappet Da Luther reiste tilbake mot Wittenberg, forkynte han i byene langs ruten. Under et av dem stupte plutselig væpnede ryttere ut av skogen, snappet Luther fra sin vogn og dro ham bort til Wartburg slott. Denne kidnappingen hadde blitt arrangert av Prins Frederick i all hemmelighet for å bevare Luthers liv. Til tross for keiserens dekret som var klart om at den som hjalp Luther skulle bli utsatt for tap av liv og eiendom, så risikerte kurfyrsten Frederick sin trone og sitt liv for å beskytte sin pastor og professor. Fortsetter . . . Jeg vil skrive litt mer om et par dager om følgende av disse dramatiske begivenhetene, og hva de kan bety for oss i dag. Jeg mottar mange brev fra fornyede troende som skriver: ”Takk Gud for at han løste meg fra det falske evangeliet. Jeg ble forblindet av det. Lærerne virket så oppriktige, behovet for å være noe var så dypt i meg. Jeg ønsket å lykkes, jeg ville komme meg fram. Men det endte i desperasjon. Nå er jeg tilbake i tilbedelsen, tilbake under Kristi herredømme, tilbake til en enkel tro på Guds nåde.”
Jeg gjentar med sikkerhet at sovepute-profeter har ansvaret for dagens Laodikeanske ånd: De forblinder troende. De får deres øyne bort fra å kvitte seg med all synd i deres liv. De tar ikke imot Åndens kall om å gråte og klage mellom forhallen og alteret - de har smakt frukten av suksess og de har forgiftet sauene med det samme fordervede evangelium. Noen ville heller se verden ha framgang framfor at den ble renset og lutret. ”På den tid skal det skje at jeg gjennomsøker Jerusalem med lys og lykt og krever mennene der til regnskap, de som sitter stive over bermen av sin vin og sier med seg selv: "Herren gjør verken godt eller ondt." (Sef 1,12) Jeg gransker budskapene deres i håp om å finne et evangelium jeg kan identifisere meg med - noen form for fellesskap. Men forgjeves. Jeg hører dem skryte av at velstand er disse siste dagers budskap, og jeg ønsker å løpe til mitt lønnkammer og si til min Far: "Er vi uhelbredelig blinde? Hvordan kan Guds menn gjøre dette til deres budskap?" Det er ingen byrde, ingen selvfornektelse, intet offer, ikke noe snakk om å ta opp hans kors, ikke noe advarende rop mot synd. Det finnes ikke noe kall til hellighet og separasjon, ikke noe kall til omvendelse og ydmykhet, intet om sønderknuselse, overbevisning, forbønn eller byrde for de fortapte. Hva er forskjellen mellom sovepute-profeter og Guds sanne profeter? Den forkynner eller menighet som ikke vet forskjellen på det, er på gyngende grunn. Med så mange som går omkring og samler store tilhengerskarer, er det helt nødvendig å ha Den Hellige Ånds dømmekraft. De forvirrede profetene må bli avslørt av sannheten. De fleste av dem både ser og høres ut til å være oppriktige, bibelelskende Guds menn. Men Herren har gitt sitt folk sikre prøver på hva som er rett og hva som er galt. Vi skal prøve hver mann og hvert budskap – ved hele Guds Ord. Det må ha vært kjempetøft for Jesus å bli slaktet av Hans far som et sonofferlam for all verdens synd. Ikke rart at han ropte ut på korset som sitert i Matt 27,46: ”Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: "Elí, Elí, lemá sabaktáni?" Det betyr: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Johannes døperen pekte på Ham og sa: Se der Guds lam som bærer verdens synd! (Joh. 1,29) Når Johannes får sin åpenbaring er noe av det første han blir vitne til at Jesus som Løven av Juda stamme, blir funnet verdig til å åpne bokrullen, og det står videre i Åp 5,9-10: ”De sang en ny sang: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den. For du ble slaktet og har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Til et kongerike har du gjort dem, til prester for vår Gud, og de skal herske på jorden.” På grunn av at Gud er fullstendig rettferdig kunne han ikke uten videre tilgi menneskehetens synd uten at straffen for våre syndige tanker, ord og gjerninger ble betalt. Vi var for evig dømt til helvete uten mulighet for redning. Peter sier det på denne måten i 1 Pet 1,18-19: ”Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte.” Det var kun ”Kristi dyrebare blod” som kunne kjøpe oss fri fra både syndens straff og syndens makt. Peter sier at vi også ble ”kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet”, og det gjør at vi kan dø fra vår synd, bli begravet i dåpen, og stå opp til et nytt liv i kraft av det verket som Jesus gjorde i sin død og oppstandelse. Derfor skriver Paulus i Rom 6,1-6: ”Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde, for at nåden kan bli enda større? Slett ikke! Vi som døde bort fra synden, hvordan kan vi fremdeles leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at det legeme som er under synden, skulle gjøres til intet og vi ikke lenger være slaver under synden.” Gud har vist sin uendelig store kjærlighet til oss som mennesker ved at han ”slaktet” sin enbårne sønn som soning for vår synd! Men døden kunne ikke holde ham, og ved sin oppstandelse startet han en ny slekt av mennesker som kan både død med ham, bli begravet i dåpen, og stå opp med ham til et nytt liv! Hvilken mulighet! Vi gir ham vårt gamle liv besmittet av synd, og får hans nye liv ved Ånden i oss med Hans natur som drivkraft. La meg også sitere Rom 8,12-14: ”Derfor, brødre, skylder vi ikke den onde natur noe, så vi skulle leve etter den. For hvis dere lever etter den, må dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens onde gjerninger, skal dere leve. Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.” Velkommen til det nye livet! Det er bare av nåde ved tro at vi kan oppleve det, og det er ved nåden at vi daglig kan ”drepe kroppens onde gjerninger”. Det er nemlig nådens frukt i vårt liv slik det står i Tit 2,12: ”Hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er!” Hvor herlig å ha fått fra Gud et nytt liv og en ny Ånd som driver oss til å søke Hans visdom i Ordet og stadig vokse til å bli mer og mer lik Jesus selv!
Jeg har fått en del reaksjoner på talen jeg la ut fra møtet i Maran Ata Templet i Mandal, hvor jeg nevner at det blir helt feil å si at ”Gud hater synden, men elsker synderen”. Tidligere har jeg sagt det mange ganger selv og noen tror at det står i bibelen. Det gjør det ikke, og tenker vi igjennom denne setningen, så er det jo helt feil. Gud kan ikke skille synderen fra synden. Da kunne han jo ta synderen til himmelen og sende synden til helvete?
De to alternativene Jesus beskriver. Når et menneske lever i synd er vedkommende under Guds dom, og om han fortsetter slik til han dør, så blir han blant dem som Jesus skal tale til som han sier i Matt. 25, 41: ”Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans.” Jesus er tydelig på at menneskene kan være under Guds velbehag eller under Guds vrede, slik det står i Joh. 3,36: ”Den som tror på Sønnen har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham.” Gud har bevist sin kjærlighet til menneskene ved Jesu forsonende død! Da Adam og Eva hadde falt i synd kom straks Gud der og ropte på Adam: ”Hvor er du?” Gud ønsker fellesskap med menneskene, men kan ikke ha fellesskap med mennesker som har synd i sitt liv. Derfor måtte han jage Adam og Eva ut fra hagen, og sette sine Kjeruber og luende sverd for å vokte hagen, så de ikke kunne kom inn der igjen. Gud kunne ikke uten videre tilgi dem og glemme! Det måtte sonoffer som kunne ta straffen for synden, men Gud hadde en plan og sa til slangen at kvinnens ætt skal knuse ditt hode! Det var i Jesus at Gud skulle gjenopprette hans fellesskap med menneskene. I det Gamle Testamente innførte Gud et utførlig system med ofringer som skulle sone forskjellige typer av synder, og ”uten at blod blir utøst er det ingen som får tilgivelse.” Da Jesus snakket med Nikodemus forteller han om Israels folk i ørkenen som ble bitt av slanger, og da Moses ropte til Gud om hjelp, fikk han beskjed om å henge opp en kopperslange på en stang, og alle som så på slangen ble frisk igjen fra slangebittet. Joh. 3,14-16 sier: ”Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Gud har bevist sin kjærlighet til menneskene ved at han ofret sin egen, enbårne sønn, Jesus Kristus, og lot han smake helvetes kvaler for oss, slik at veien til fellesskap med Gud og himmelen – det evige liv – kunne åpnes for oss. Løsningen er å bli født på ny ved Den Hellige Ånd. Det finnes ingen tilgivelse hos Gud utenom Jesus, og det er kun gjennom Han at vi kan bli Guds barn og arvinger til det himmelske, evige riket. Gud åpnet veien til åndssamfunn med ham gjennom Jesus, ved at han gjorde det mulig å bli født på ny! Nikodemus hadde problemer med å forstå dette i Joh. 3, men Jesus forklarer ”Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.” Jesus sier det også til den samaritanske kvinne i Joh. 4 på denne måten: ”Den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.” Gud søker og lengter etter fellesskap med mennesker. På grunn av deres synd ble Adam og Eva Guds fiender og fremmede for felleskap med ham. Gud begynte allikevel på sin frelsesplan, og utvalgte Abraham til å bli et pakts folk gjennom Isak, Jakob og hans 12 sønner. Han utvalgte Israels folk til å være hans eget folk og forbilde på det folk av hedninger som han skulle utvelge seg gjennom Jesus. Paulus skriver til de kristne i Efesus som ikke var jøder og sier det slik: ”Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær.” (Ef. 2, 12-17) Han forteller at vi var ”langt borte”, ”utestengt” og ”uten håp og uten Gud”. Det var et fiendskap som skilte oss fra Gud. Dette fiendskapet mellom oss og Gud var det som drepte dette fiendskapet da Jesus død på korset, vi kunne ”komme nær på grunn av Kristi blod”. Det forteller oss at mennesker som ikke er født på ny og har Jesus i hjertet, er Guds fiender. Det er derfor Paulus ber oss som ”utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!” (2. Kor. 5,20). Forsoning er tilgjengelig for alle syndere som vil kapitulere, omvende seg fra sin synd, og gjøre Jesus som Herre i livet. Gud har bevist sin kjærlighet til alle gjennom Jesus! Paulus forklarer det på denne måten i Rom. 5,8-10: ”Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!” Paulus sier det slik i Ef. 2, 3: ”vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.” Han forteller at han som alle andre uten Jesu liv i seg, var av naturen vredens barn. Han var på vei til vredens dom slik han skriver i Rom. 2, 5-6: ”Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. Han skal lønne hver og en etter det han har gjort.” Jesus gråter og lengter etter at synderne skal vende om! Gud vil ALLE menneskers frelse, og han ønsker ikke at noen skal havne i helvete en dag. Han hadde talt og forkynt i Jerusalem, men de ville ikke ta imot, og i Luk. 19, 41-42 står det: ”Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine.” Om du som leser dette ennå ikke har tatt imot Jesu forsoning og derfor er Guds fiende med hans vrede over ditt liv, så skal du vite at Han står med åpne armer og lengter etter fellesskap med deg. Jeg tror han også gråter over deg og kaller deg til fellesskap og evig liv. Det finnes ingen synd som er for stor. Om det så var Hitler eller Stalin som angret sin synd og vendte om, så ville det vært nåde for dem. Din synd er allerede sonet gjennom Jesu blod, og du kan rope på Ham i dette øyeblikk, snu ryggen til synden og djevelen, og oppleve å bli født på ny gjennom å ta imot Ham som Herre i ditt liv. Han sier det slik i Joh. 1,12-13: ”Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.” Vil Jesu forsoning automatisk frelse alle mennesker? Bibelen er helt klar på at det ikke er noen automatikk i forsoning med Gud. Gud er fremdeles en ”fortærende ild” (Heb. 11,29) mot all synd og urett og det finnes ingen tilgivelse hos ham uten gjennom omvendelse og tro på Ham. Det er helt gratis, utelukkende av nåde, men det må mottas av hver enkelt. I lignelsen Jesus forteller i Luk. 15 om sønnen som reiste hjemmefra og levde i synd og fornedrelse, stod faren hele tiden med en åpen favn. Det var imidlertid ikke til noen hjelp for sønnen, før ”han kom til seg selv” og innså at det beste var å gå hjem. Jesu kjærlighet er alltid tilgjengelig, men den er ikke uten betingelse. Noen sier at Jesus elsker oss betingelsesløst, men det er jo egentlig meningsløst. Da ville han selvfølgelig frelse alle! Jesu kjærlighet er tilgjengelig for alle til alle tider, men overalt er det en betingelse om tro og omvendelse. Jesus søker alle mennesker – også i dag. Da Jesus gikk omkring i Israel som menneske sier han det slik i Luk. 19,10: ”For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.” Jesus søker fremdeles, og det står også i Salme 50,1: ”Den Mektige, Herren Gud, har talt og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.” Han kaller på alle mennesker nå, for ”han vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.” (1.Tim. 2, 4) Jesus skal dele menneskeheten i to flokker. Jesus delte i Matt. 25, 40 flg. nasjonene i to grupper, evig liv og evig pine. Bibelen er klar på at livet har to utganger – det er ingen mellomting. Vi har fått det livet vi har nå til å avklare hvor vi skal tilbringe evigheten. Jesus har åpnet veien for alle til himmelens herlighet med ham, men om mennesket ikke ønsker å ta imot den utstrakte hånden, så kan Jesus ingen ting gjøre uten å dømme en rettferdig dom til helvete. Jesus er en rettferdig dommer og kan ikke se mellom fingrene med synd. Derfor er det i dag to slags mennesker i verden, slik Bibelen sier i Joh. 3,36: ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham.” Enten har du Jesus i ditt hjerte som Herre og Mester i livet, eller du har Guds vrede over livet. Enten er du Guds barn, født på ny ved Den Hellige Ånd, eller du er djevelens barn på vei til et brennende helvete sammen med din mester og herre. Valget er ditt og mitt, og veien til Guds herlige liv er åpnet for alle! Gi Gud ditt liv og Han gir deg Sitt liv! |
Proudly powered by Weebly